Ingenting

Etablert/født: 1989

Virksom: 1989

Ingenting ble startet i Sandnes i 1989, i 1991 gav bandet ut sitt første album, og har etter det gitt ut hele åtte plater, bandet har solgt 120.000 CD-er totalt og er utvilsomt et av Rogalands største band på dialekt.

- E dårr någen så har lyst å spela?

Den setningen var starten på det som skulle bli et av Norges lengstlevende og mest omdiskuterte band. Det var en purung Svein Inge Øverland som kom med spørsmålet der han sto med ølposen i hånda en helt vanlig fredagskveld på Austrått i Sandnes. Svenni hadde nemlig fått trommesett. En nesten like ung Kjartan Osmundsen var på det samme vorspielet i kjellerstua. Ettersom han hadde både gitar, forsterker, en bråte gitarpedaler og en godt utviklet stemme var han ikke sein om å svare bekreftende.
- Klart eg har lyst å spela.

Dermed var spiren til en over 25 år lang bandhistorie sådd. Det hersker fortsatt en del uenighet om denne passiaren fant sted i 1988 eller 1989, men for den gode historiens skyld holder vi en knapp på sistnevnte. 1989 var nemlig året da Øglænd DBS AS ble solgt til svenske Monark. Dermed var siste rest av den stolte industrihistorien til Sandnes borte. Tilbake sto en identitetsløs og viltvoksende norsk småby. En småby der den ekstreme veksten ikke greide å holde tritt med den store mengden barn og unge som strømmet til. En kulturløs småby som var preget av ungdomsproblemer. En småby der det mest kjente landemerket var rutebilstasjonen Ruten – sannsynligvis Norges aller styggeste bysenter.

Med dette bakteppet var det ikke rart at rotløse lokale ungdommer flokket seg rundt den primitive musikken som strømmet ut av kjellerstuen på Austrått. Osmundsen og Øverland fikk raskt med seg Arve Stokka på gitar og Tormod Fuglestad på bass. Denne originalbesetningen gikk først under det ikke spesielt velklingende navnet ”Snått.” Heldigvis tok man til vett og endret navnet til Ingenting. Dermed var grunnlaget for en årrekke med halvslappe ordspill i avisenes musikkspalter lagt.

De første konsertene var preget av at viljen var langt større enn de tekniske ferdighetene. Kjartan Osmundsens gitarstil var noe flere bet seg merke i. Han hadde en lang rekke gitarpedaler og hadde alle brytere skrudd på fullt. Med tradisjonelle fuzzpedaler kombinert med mer uglesette effekter som flanger og chorus i arsenalet ga dette en relativt særegen lyd. En av de som fikk med seg de tidligste konsertene var Tor Jan Møller.
- Jeg var fan før jeg ble med i bandet selv, innrømmer han.
Kjartan bodde for øvrig i Riarveien og Tor Jan i Vevargata. Da det ble kjent at Fuglestad skulle reise på folkehøyskole ble Møller hanket inn av Kjartan. Møller kunne nemlig lokke med kjellerstue, trommesett, godt med utstyr og det viktigste av alt: tålmodige foreldre.

Flere av de sangene som skulle gjøre Ingenting til et fryktet navn i nabolaget på Austrått ble skapt i den kjellerstua. Gammale mann, Pass på så du ikkje dør, Elgen, Deg eg vil ha og Røygen min så dagens lys da kompisgjengen jammet. Hvem som faktisk skrev hvilke tekstlinjer har medlemmene fortsatt store problemer med å huske.

Trommeslager Svenni viste seg raskt som et kreativt forretningstalent og solgte blant annet Tor Jans kjære gitarforsterker for å finansiere et monster av et PA-anlegg. Anlegget ble omtalt som ”et helvete å drasse rundt på” og lydnivået det leverte var sannsynligvis sterkt delaktig i at Austrått ble sett på som en problematisk bydel i Sandnes.
- Det var mer enn nok lyd der nede, kommenterer Møller tørt.

Demoer med det som bandet omtaler som ”kjernelåtene” begynte å sirkulere på Austrått. De spredte seg raskt til flere bydeler. Og over kommunegrensene - både sør- og nordover. Ryktene gikk om denne skumle gjengen uflidde ungdommer som bannet så mye. De drakk visst også. Og røykte. Ikke rart foreldre, lærere og rektorer begynte å bli bekymret.

I øvingsprosessen mot innspillingen av det som skulle bli debutplaten forsvant også gitarist Stokka. Han kan således bli stående igjen som Ingentings svar på Pete Best, altså mannen som forsvant rett før debuten. Heldigvis var det noen som kjente ”en sykt talentfull gitarist”. Det unge talentet var Tom Mølstre.

Med seg i bagasjen da debutalbumet skulle spilles inn var den lokale radioslageren Elgen. Radio Sandnes hadde nemlig sitt eget lokale popbarometer i form av sendingen ”Rogalandstoppen.” Ingentings trofaste fans sørget for å sende dem til topps uke etter uke. Hemmeligheten bak suksessen?
- Å samle masse folk på vorspiel og la telefonen gå på rundgang. Bare juks, innrømmer Møller.

Da bandet entret studioet til Terje Refsnes for å spille inn debutplaten fikk de en ekstra bonus: Ove Morten ”Mobby” Grødeland. Han var til stede som assistent for Refsnes, men gled umerkelig inn i gjengen. Han fungerte ikke bare som assistent og gitarist. Han opererte også som musikklærer for de andre medlemmene i bandet. Hvem som spiller hvilke gitarpartier på debutplaten finnes det ingen offisiell oversikt over.
- Vi har mastertapen, men vi har ingen lister over hvem som gjør hva. Vi kom med de enkle tregrepssangene våre, og fikk hjelp til å hente ut litt mer fra dem. Mobby var en ressurs. ”Koffår spele du ikke sånn eller sånn,” sa han, og vi lærte masse, forteller Møller.

Historien om Mølstre er fortsatt vanskelig for bandet. Han var ikke til stede på store deler av innspillingen, og mye av gitararbeidet er det Osmundsen og Grødeland som står for. Mølstre vanket i hardere miljøer enn det resten av Ingenting var kjent med på den tiden.
- I starten var det bare alkohol med oss. Sånn var det til langt ut på 90-tallet. Sånn var det ikke med Tom, forteller Tor Jan.
Mobby kom inn som fast medlem, men ettersom Mølstre havnet på kollektiv på Østlandet måtte en midlertidig løsning på plass. Løsningen var Bård Schanche. Planen var at han skulle være vikar fram til Mølstre var på beina igjen. Slik gikk det ikke, og Schanche fikk dermed være med på veien mot gjennombruddet. Ingenting hadde altså tidlig etablert en medlemsrullering fullt på høyde med Deep Purple.

Konsertene bar stadig mer preg av kollektiv fest. Det hang alltid mye folk rundt bandet. Gjengen var stor, og fanskaren vokste i stødig takt.. Den innbitte gjengen av fans var imidlertid ikke alltid like effektiv. Da Ingenting deltok på en stor rockemønstring i Kongeparken i 1991 måtte de gi tapt for Castaway fra Varhaug. ”Deira trufaste fans var tydelegvis ikkje så opptatt av å stemma, så det vart ikkje noko premie på dei,” rapporterte Jærbladets utsendte journalist. Reporteren skrev sannsynligvis lokalavishistorie da han uredd omtalte tittelen på Ingentings mest populære nye sang: Gje faen i det.

Ingen plateselskap hadde sett sitt snitt til å snappe opp de lokale rockeheltene. Derfor de ga ut albumet selv. Og de solgte 1000 vinylplater på forbløffende kort tid. Senere samme år kom CD-utgaven, og 3500 eksemplarer ble trykket opp. Stikk i strid med det rølpete imaget viste det seg at gjengen hadde anlegg for både salg og markedsføring. De hadde eget kontor. De hadde egen fax. De hadde venner som jobbet i platebutikk. De hadde driv.
- Hadde det bare vært rølp hadde vi aldri fått det til, kommenterer Møller.
Å få de Oslo-baserte plateselskapene til å tenne på motorheadsk rock på sandnesdialekt var ingen enkel jobb. Dette var tross alt en del år etter den første stavangerbølgen, og i musikkbransjen var man stort sett opptatt av det ganske slitsomme begrepet ”roots.” De tok imidlertid turen til hovedstaden. På veien stoppet de i Kristiansand og avtalte masse møter. Interessen var laber. Det hjalp nok heller ikke at medlemmene ikke var vant med å forholde seg til blaserte resepsjonsdamer som svarte på telefonen med munnen full av tyggegummi.
- Vi satt på hotellet i Kristiansand og jeg hadde fått jobben med å ringe til et av de største plateselskapene. Jeg fikk ikke helt med meg hva hun sa. Jeg hørte en utydelig dame som presenterte seg som ”Sanne Myrsekk,” forteller Møller.
Overbevist om at han hadde ringt feil la han på og forsøkte på nytt. Samme dame svarte igjen, og denne gangen oppfattet Møller at hun sa ”Sony Music.”

Vel framme i hovedstaden fikk Ingenting drahjelp fra uventet hold: VG. Musikkjournalist Børre Haugstad hadde nemlig fått sansen. Han gikk til Sonet-sjefen Terje Engen og anbefalte dem på det varmeste. Han gikk etter sigende så langt som å kalle dem for ”en av de best bevarte hemmelighetene i norsk rock”. Det viste seg at Engen allerede hadde CD-en liggende på pulten uten å ha hørt på den. Da VG-journalisten påpekte at denne rølpegjengen fra Sandnes hadde solgt over 3000 plater på egen hånd ble Engen straks mer nysgjerrig. Daværende salgs- og markedsjef i Sonet, Harald Tømte, forteller at sjefen var begeistret.
- Jeg husker godt at han ba meg komme inn og høre på noe. ”Fy faen, hør på den råååå stemmen!” sa han. Ut av høytalerne kom Gje faen i det med Kjartans sinnsykt tøff-røffe vokal. ”De SKAL vi ha,” sa Terje, og sånn ble det, forteller Tømte.

Engen tok derfor flyet fra Fornebu til Sola for å møte bandet. På Stavanger lufthavn ble han møtt av en Jack Daniels-forfrisket bassist, og fraktet i den samme bassistens folkevognsboble til øvingslokalet. Der ble det jammet før det ble gjort avtale. Kompisgjengen fra Austrått hadde fått platekontrakt.
- Sonet var absolutt de riktige stedet for Ingenting i 1991. Med Jokke, Raga Rockers og deLillos i stallen fikk de et hjem som forsto rock, mener Tømte.

Det var starten på en heidundrende rockehistorie som foreløpig teller ni utgivelser, en endeløs rekke konserter, over 150 000 solgte album, medlemmer som har kommet og gått, og status som obligatorisk vorspiel- og festtilbehør over store deler av landet.

Ingenting pass’ ikkje inn. 1992 – 1993

Da andreplaten skulle festes til bånd måtte bandet innse at de hadde et problem bak trommene. Etter mange studiodager uten et eneste fungerende grunnkomp begynte gjengen å innse at Svennis dager som bandets sjarmtroll og batterist var over. Rytmisk nødhjelp i studio ble levert av ingen ringere enn Knut Kønigsberg – mannen som bidro til å gjøre Stavangerensemblet til et monster av et rockeband litt mindre enn et tiår tidligere.
- Det var helt unødvendig å øve med karen. Han kom i studio, sjekket ut låtene – og visste med en gang hvordan jobben skulle gjøres. Sannsynligvis Norges beste trommeslager, sier Grødeland.
Kønigsberg trakterte trommene på 12 av 13 låter, men takket høflig nei til å bli med i bandet. Etter litt leting overtok Tom Chr. Jensen trommestikkene. Ingenting fikk med det en av de lengstlevende besetningene, og en besetning som skulle sette dype spor etter seg rundt omkring på landets konsertscener - og ølutsalg.
- Vi fikk et voldsomt løft med Tom Chr på laget. Det var starten på mange galne og fine år rundt i landet, forteller Møller.

Før lanseringen av andrealbumet erklærte Kjartan Osmundsen at tekstene var langt mer gjennomarbeidet denne gangen.
- Tonen er nok mer voksen, sa han til Stavanger Aftenblad, men la også til at ”me sikte jo ikke inn mot noen Nobelpris”.
Kritiske røster mente nok likevel at sangtitler som Gammale satan, Ølkassen, Eg gjer vel faen, Jævla fodle og den uventede hiten HIV Positiv ikke vitnet om den helt store modningsprosessen.
Ellers avslørte Møller deler av de musikalske kildene bandet drakk fra:
- Alt fra Smurfene til Venom. Vi har utrolig forskjellig musikksmak.

Albumet rommet også det som etter hvert har blitt bandets fremste evergreen: Liden. Sangen ble aldri gitt ut som single, men den ble en stor livefavoritt. Den har også levd videre som allsangmateriale på vorspiel og fester over det ganske land. I skrivende stund kan sangen skilte med over 2,6 millioner avspillinger på Spotify.

Allerede på andreplaten var anmelderne overveiende negative til Austråtts store sønner. Ettersom de nå var signert på et etablert norsk selskap måtte likevel musikkskribentene vie litt plass til dem. ”I sine inderlige forsøk på å provosere er de overveiende latterlige med en rockepoesi som får Herodes Falsk til å fortone seg som nobelpriskandidat,” meldte Adresseavisen. ”Fitte, øl og pikk er ord som sikkert skaker opp visse miljø i Rogaland, men dette blir for plumpt” meldte Dagbladet. Begge strakk seg til en treer på terningen. Det verste var nok likevel at ikke spesielt distriktskyndige Dagbladet slo fast at ”Kjartan Osmundsen skriker og skråler på bredt stavangersk.” En verre fornærmelse kunne man selvsagt ikke levere til et rockeband fra Sandnes. Helgeland Arbeiderblad hadde litt bedre kontroll på geografien, men meldte at ”dessverre synges det på Sandnes-dialekt, og det kan bli litt for lokalt for det øvrige Norge.” Mer geografi: Nordlandsposten trillet en ganske positiv firer på terningen, men åpnet anmeldelsen med den drepende setningen: ”Ingenting er fra Sandnes utenfor Stavanger.”

Det viste seg imidlertid at Helgeland Arbeiderblad hadde undervurdert det norske rockepublikummet. ”Pass’ ikkje inn” lå fire uker på VG-lista med 14. plass som beste plassering.

Det var forresten ikke bare albumlistene som ble angrepet av sandnesisk rock. Overraskende nok ble singlelisten også inntatt. Og det av en sang som opprinnelig ikke var med på albumet. Vi snakker selvsagt om den notoriske festslageren HIV Positiv. Låten var nemlig ikke laget da albumet ble sendt i trykken. Ettersom minnet om Freddie Mercurys død fortsatt levde i publikums bevissthet fanget samfunnsanalytikerne i Ingenting tidsånden godt: HIV Positiv nådde niende plass på VGs singleliste. Dermed måtte CD-en gis ut i nytt opplag for å gi plass til den vaskekte hitsinglen. Kjartan Osmundsens avsluttende monolog på den sangen er for øvrig et av de største humorhøydepunktene i bandets karriere:

”Jaja. Det e snodigt. Endeligt fekk eg någe positivt ud av livet. Men akkurat i mitt tilfelle é det jo negativt å ver positive då. For sjøl om du é voldsomt positive i fra starten av så plutselig så blir du endå merr positive liksom.”

- Det var etter HIV Positiv det virkelig store salget startet, forteller Tømte, og innrømmer at det var delte meninger om de i det hele tatt burde gi ut den ikke spesielt politiske korrekte singelen.

Når man selger et femsifret antall plater i Norge blir man plutselig kastet inn i en verden der man faktisk får anledning til å møte noen av heltene sine. Sittende backstage på Elm Street i Oslo ramlet plutselig plateselskapsjef Engen inn med Alex Rosén i den ene armen og Jokke i den andre og brølte ”hei gutter! Jeg vil at dere skal møte gutta mine!” Ingenting fikk også æren av å ha Michael Krohn som sjåfør en hel dag i Oslo tidlig på 90-tallet.
- Han var tilfeldig innom Sonet i Maridalsveien. Noen av oss skulle rundt i tigerstaden på promooppdrag i aviser og radio. Krohn slapp oss til slutt av utenfor Blitz der vi skulle på luften i RadiOrakel. Michael ønsket oss lykke til, anbefalte oss å snakke fint og respektfullt om kvinner og sa at ”vi snakkes på Elm Street i kveld" forteller Møller.
Møller får stjerner i blikket når han mimrer om Elm Street. Lenge var det den eneste scenen i Oslo som ville ha noe med Ingenting å gjøre.
- Elm Street var vårt hjem i Oslo. Tragisk at de måtte stenge.

Ingentings dønn ærlige stil gjorde dem svært populære. Nåtidens merkevarebyggere og imagekonsulenter hadde nok hatt store problemer med å forstå stilen. I den grad det fantes noen stil. Frontfigur Kjartan var spesielt lite opptatt av framtoning. En av de første gangene de spilte i Oslo satte imidlertid plateselskapssjef Engen foten ned. Bokstavelig talt. Bandet hadde vært ute med Engen og noen andre fra Sonet og spist litt før konserten. På vei nedover Karl Johan tok han forsiktig tak i Kjartan, pekte ned på de blå snowjogs-klumpene han hadde på beina og spurte:
- Du har vel ikke planer om å gå på scenen i de skoa?
- Eg har bare disse skonå med meg og de e jæææææævla goe, svarte vokalisten.
- Ikke faen om du slipper opp på scenen med de trugene der, slo Engen fast, og tok Kjartan med seg bort til bilen sin for å tvinge fram et skobytte.
Fra baksetet trakk han fram et par boots og kommanderte Kjartan til å ta dem på. Etter noen meter merket den stakkars moteløven av en vokalist at disse bootsene nok var et par nummer for små. Han vraltet seg fram som om han gikk på høye hæler, men trosset smerten og fullførte konserten i sedvanlig stil. Sannsynligvis var det ingen i publikum som merket den ekstra ustøheten.
- Det eksploderte bare. Plutselig var vi noe. Vi møtte kjendiser. Vi gikk til gullsmeden og kjøpte gullringer og annet tull. Det var helt sprøtt. Og vi tjente så godt at jeg året etter fikk en restskatt på 42 000 kroner, fortalte Osmundsen til VG.

Ingenting tar av. 1993 - 1995

At medlemmene i Ingenting følte seg en smule oversett av både anmeldere, rikspresse og statskanalen snudde de også elegant til sin fordel. For hva gjør du når TV-kanalene ikke vil ta i deg med ildtang? Jo, du lager selvsagt en sang som heter Aldri på TV og leier Kongeparken Amfi for å lage en musikkvideo til den.
- Hadde vi ikke vært på TV før så skjedde det absolutt da. Det ble ganske mye TV også. Både Rondo og Wiese, mimrer Møller.
Tett opp mot en million TV-seere fikk altså nyte synet av Ingenting. Noen satte sikkert grandiosaen i halsen, men mange flere fant også veien til konsertsaler og platebutikker. ”Pass’ ikkje inn” nærmet seg 40 000 solgte eksemplarer, og med slike salgstall ble det stadig vanskeligere å ignorere dem.

Ettersom bandet kunne vise til et såpass anstendig platesalg ble det smidd mens jernet var varmt og fylleangsten fortsatt var til å leve med. Tredjeplaten ”Piknik” var Ingenting på det mest brutale. At det i det hele tatt ble en ny plate av det var i grunnen en liten bragd. ”Brennende vilje, nye låter og ny entusiasme,” er forklaringen til Møller. Entusiasmen skyldtes delvis at bandet skulle reise til Bergen for å spille inn platen i Sigma Studio. Yngve Sætre sto for produksjonen.
- Han er en dyktig produsent, men også krevende. Vi hadde noen skikkelige krangler underveis, uttalte Tom Chr Jensen til Aftenbladet.
Møller hadde allerede vært noen uker i Bergen, og bidratt til å pusse opp artistbackstagen på Garage sammen med Victor Viking og hustrollet Dennis Reksten.
- Den første uken vi jobbet i Sigma spilte vi inn på dagtid, og levde og bodde på Garage. Etter en uke på fylla så Yngve at noe måtte gjøres. Han foreslo at vi skulle ta inn på hotell i stedet for å bo oppe på Garage. Han foreslo også at vi heller skulle snu på døgnrytmen slik at vi jobbet fra litt utpå dagen, utover kveldene og heller sov litt utpå. Det reddet nok både platen og bandet, mimrer bassisten.

Sanger som Fru Nille, Fengsla og Motorsag er fortsatt blant de mest hardtslående livefavorittene i bandets katalog. Sistnevnte ga for øvrig bandet sin andre hitsingle. Fire uker på VG-lista med sjetteplass som øverste plassering lot seg absolutt høre.

Denne gangen lot flere anmeldere seg begeistre. ”Drivende gode låter” og ”bulldoserrock” var blant beskrivelsene da Avisa Tromsø trillet femmer. VG trillet firer og Stein Østbø mente at ”til tross for et bandnavn som skriker etter billige poenger, innbyr ikke Sandnes-gruppas tredje CD til å slå vitser. Faktisk er det ganske heftig og moro med Ingenting.” Bergens Tidende var også imponert og mente at Ingenting var ”blant de fremste eksponentene for norsk rock anno 1994.” Avisen markerte også en milepæl i bandets historie: Tekstene fikk skryt. ”Det gjør heller ingenting for Ingenting at de skriver gode tekster,” mente anmelderen. Aftenbladets Kjetil Wold hadde nok mye rett da han omtalte albumet som ”Ingentings første virkelig helstøpte album.”

1994 var også året da Ingenting for alvor skrev seg inn i Sandnes-historien med gullskrift. Ettersom rektorer på skolene i hjembyen allerede hadde advart mot dem hadde de en høy stjerne blant ungdommen. Denne stjernen lyste enda sterkere da de nektet å ta imot Sandnes kommunes innsatspokal. Bandet stemplet hjembyens politiske styre som ”rockefiendtlig,” Bakgrunnen var blant annet at kommunen nektet å gi skjenkeløyve til en rockeklubb bandet var involvert i. Arbeiderpartiet sikret flertall mot skjenking. Kronargumentet var at scenen kunne ”trekke ungdom til sentrum.” Kulturbyen Sandnes var med andre ord mange år unna.

Nå startet turnélivet. Det tunge turnélivet. Det turnélivet der man passerer det samme veikrysset i Nord-Norge fire ganger i løpet av like mange dager og der kilometerskiltene har fire sifre. De spilte for utsolgte hus landet rundt, og fansen hadde automatisk tatt til seg energien og oppførselen fra de tidligste konsertene. En Ingenting-konsert var garantert en fest. Det var også ofte en gratisbillett til å gå fullstendig bananas. Et helsides oppslag i Bergens Tidende fra september 1994 sier en del om dette: ”Fyll, flaskeknusing og slagsmål preget fredagens konsert med Ingenting på Nordfjordeid. 2000 ungdommer samlet seg i sentrum. Seks av dem måtte tilbringe natten i arresten. Tre 20 år gamle menn ble slått ned, og sendt til fylkessjukehuset.” Det var bare ingressen. ”Vi har aldri opplevd noe lignende,” slo den stakkars ordføren fast litt lenger nede i teksten.

Det knallharde turnélivet kostet. Ingenting hadde tilbrakt nesten to år sammenhengene på veien, og var på kanten av sammenbrudd. En pause var påkrevd.

Ingenting diller og daller. 1996 - 1998

At gutta var slitne etter flere års sammenhengende suksess, turnévirksomhet og festing, hadde ingen problemer med å innrømme.
- Vi levde jo av bandet i årene mellom 1992 og 1996. Dette var en tid der det var fryktelig mye penger i norsk musikkbransje. Vi vasset i alle rockeklisjeene, innrømmer Møller.
For de som ikke husker 90-tallet så godt så kan vi jo minne om at musikkinteresserte mennesker hadde få problemer med å blåse 179 kroner på en CD-plate med jevne mellomrom. For den summen får du som kjent en måneds tilgang på millioner av plater og titusenvis av filmer og tv-serier i dag. Tidlig på 90-tallet levde plateselskapene også godt på at mange tidligere vinylentusiaster gikk over til CD, og dermed kjøpte mange de samme platene én gang til. Pengene satt løst. Det gjorde også rusmidlene på landeveien.
- Vi slet oss ut. Vi kom fra turné – lagde låtene til ”Piknik” i studio – og dro rett på turné igjen, fortalte Jensen til Aftenbladet.
I et intervju med VG utdypet han situasjonen.
- Vi spilte over hele landet. På det meste hadde vi 150 reisedøgn. Michael Krohn kalte oss bygde-Raga, sa trommeslageren.

De var på nippet til å kaste inn håndkleet.
- Ingen ante om vi noensinne kom til å spille sammen igjen.

Å ta en nesten to år lang pause når man er i ferd med å ta steget helt opp i eliteserien var neppe det smarteste Ingenting har gjort. Men helsa kom først. Etter pausen blusset gnisten opp igjen. De vendte altså hjem til Sandnes igjen. Hjem til Terje Refsnes. Resultatet ble ”Dill og Dall”. En plate som jevnt over ble omtalt som noe rundere i kantene enn forgjengerne.
- Mer melodibasert, mindre sint, luftigere og mer nedstrippet, erklærte Jensen.
Frykten for at fansen skulle ha glemt dem viste seg å være grunnløs: Seks uker på VG-lista med ellevte plass som øverste plassering. Sanger som Hu va så bra, Komme hjem (i kveld) og Naboen har party bekreftet at rockehjertene fortsatt banket jevnt og fort. Andre sanger vitnet om at gjengen hadde modnet en smule. NRK Rogaland spiller fortsatt Toget med jevne mellomrom. Sannsynligvis fordi den er en av de få Ingenting-sangene som er helt blottet for banning.

Anmelderne var, om mulig, enda mer polariserte denne gangen. VG trillet femmer og under tittelen ”Glitrende norsk” slo anmelder Børre Haugstad fast at ”her er knapt en svak låt.” ”Rå rock ’n roll uten bremser, ” mente Fremtiden. Arbeiderbladets Bernt Erik Pedersen var også positiv. Han kalte ”Dill og dall” en ”drivende rock ’n roll-plate” og kom med et stikk til sine mer blaserte kolleger: ”Ingenting er langt mer hørverdig enn mye som kommer fra antatt hippere strøk.”

De som ikke var begeistret var derimot veldig lite begeistret denne gangen. Musikkmagasinet BEAT ledet an med en av sine korteste anmeldelser: ”Foruten dill og dall er her ingenting”. Bergensavisens Bård Ose framsto også som personlig fornærmet. ”Det er pinlig at voksne (?) gutter skriver og fremfører dette.” Den aller bitreste gallen sto Audun Vinger for i Natt og Dag: ”Musikken er dritt, tekstene er dritt, tanken bak er dritt og bandets fans er dritt.” Den slags formuleringer ser vi lite til når han i dag anmelder musikk i Dagens Næringsliv.

Bernt Erik Pedersen var for øvrig en av kritikerne som fulgte bandet fra starten. Han roste debutplaten i Adresseavisen og fulgte med på den videre karrieren.
- Den voldsomme kritiker-motstanden mot Ingenting handlet mest om klassisk by-land-konflikt, tror jeg. Ingenting ble sett på som harry. I den norske musikkpressen som jo var urbant orientert var det viktig med cool, er analysen hans.

Platen solgte godt, men rockelokomotivet var i ferd med å miste deler av framdriften. Å leve ut rockeklisjeene har som kjent sin pris, og frontfiguren var den som taklet det dårligst. Utstrakt bruk av rusmidler førte til store problemer.
- 14 dager før vi skulle til Oslo og spille for et utsolgt Rockefeller fikk jeg telefon. Jeg sto i Årdalselva og fisket. Det var Kjartan som ringte for å si at det var slutt. Han orket ikke mer av Ingenting. Han orket ikke mer mas og stress. Han ville ut og vekk og ba meg om hjelp. Kjartan ble sendt til legen for å få sykemelding, og jeg måtte ringe til Rockefeller og avlyse. De var mildt sagt forbanna. Det tok en stund før vi fikk vise oss i det bygget igjen, forteller Møller.

Det manglet fortsatt ikke på gode historier. Bandet befant seg til stadighet i Nord-Norge i mørketiden, og det var kjent at Grødeland hadde slekt der oppe. Bandets turnékeyboardist Torbjørn Solum forteller at dette ga noen artige resultater.
- En gang kjørte vi rundt i bekmørke med fire meters brøytekanter på begge sider av veien. Plutselig brølte Mobby ”Stopp!” Så løp han ut i snøen kun iført t-skjorte. Kort tid senere kom han tilbake til bussen med en 20-liters dunk med hjemmebrent. Det viste seg at han hadde stukket innom slekta. Hvordan han greide å orientere seg forstår jeg ikke. Han må ha hatt en slags innebygget radar, forteller Solum.
Å booke Ingenting til ”Rock mot rus” på Andøya var kanskje heller ingen god idé. Det ble tidenes fest, og var, ifølge de som husker det, så langt i fra et rusfritt arrangement man kan komme.

Ingenting haltet videre, men med en stadig mer ustadig og ustødig Osmundsen i front. Det vekslet mellom det glitrende og det katastrofale. Da Ingenting slapp inn på Rockefeller igjen i januar 1997 var Kjartan i storform. Ettersom mediekrisen fortsatt var mange år unna hadde Stavanger Aftenblad sendt en journalist til hovedstaden for å rapportere:
”Ingenting koser seg. Kjartan er helt, kaster på håret og forvandles plutselig fra en stille og rolig ung mann til et rockeuhyre som har hundrevis av øyne festet på seg.” Journalisten lot like godt Kjartan avslutte artikkelen selv:
- Dritbra jobb i kveld! Eg sang som ein gud. Me é best når det gjelle.

Noen måneder senere var det slutt.

Det toppet seg på to spillejobber på et russetreff i mai 1997.
- Jeg dummet meg ut. Jeg var så full at jeg glemte tekster og rotet fælt. Et par uker senere fikk jeg vite at de andre ikke ville ha meg med mer, fortalte Osmundsen til VG en stund etter.
- Kjartan blåste ut hodet på rus og kom liksom aldri helt ned eller helt tilbake igjen, er Møllers oppsummering.
Kjartan var ikke begeistret i starten, men innrømmet gjerne at det var et fornuftig valg.
- Det er det beste som har skjedd meg. Jeg hadde blitt alkoholiker om jeg skulle fortsatt det livet.

Ingenting kastet imidlertid ikke inn håndkleet sånn helt uten videre. I oktober samme år kunne lokalavisen Sandnesposten melde at bandet hadde hanket inn Michael Ravndal som ny vokalist.
- Det har vært som å komme inn i en stor og kjærlig familie, uttalte en optimistisk Ravndal til avisen.
Å hoppe etter Osmundsen var selvsagt ingen enkel sak, men Ravndal gjorde jobben på den påfølgende turneen i Nord-Norge, der fanbasen var stor. Hvor mye det egentlig skulle satses på bandet var det likevel en del intern uenighet om. Med begynnende familieliv på flere kanter var det stadig vanskeligere å få hjulene i rockemaskineriet til å gå rundt.

Samleplaten med det velklingende navnet ”Samleting” oppsummerte gullalderen og bandets ti første år på fortreffelig vis. Fire uker på VG-lista viste at fansen absolutt fulgte med. Deretter fulgte fem års platepause.

Ingenting sier farvel til en venn. 1999 – 2004

Fansen måtte holde ut mange år uten nye verk fra Ingenting. Bandet var langt på vei lagt på is som fungerende skapende kraft. Ravndal forsvant ut og Kjartan ble overtalt til å gjøre enkelte konserter. De sporadiske konsertene ble stort sett alltid møtt med ”kommer det snart en ny plate?” Fansen ble ikke hørt før i 2003. Da samlet de etter hvert så rutinerte rølperockerne seg igjen til dyst i studioet Musikkforum midt i Sandnes sentrum. Yngve Sætre var lokket ned fra Bergen og alt lå til rette for et robust comeback. Bård Schanche tok fri for å konsentrere seg om studier, og Morten Abel-gitarist Inge Helland ble hentet inn.
- Ingentings musikk er nok litt mindre polert enn den jeg spiller med Morten, innrømmet han til VG.
Kjartan sa ja til å være med under forutsetning av at han slapp å gjøre intervjuer og TV-opptredener. Produsent Sætre var fornøyd.
- Ingenting er en brokete gjeng. Fine folk å jobbe sammen med. Jeg ser et rockeband som har levd et liv. Et rockeband bestående av en gjeng personligheter som mot alle odds har greid å samle seg. Det er ikke alltid de har dagen, men når det klaffer, så klaffer det noe vanvittig, uttalte Sætre til Aftenbladet.
Grødeland fulgte opp:
- Vi gjør ikke noe banebrytende nytt. Men vi har et fantastisk groove i dette bandet. Og vi skuler ikke til prikkene på terningene.
Bandet slo også fast at ambisjonsnivået var senket en smule. Turnévirksomheten ble begrenset til helgene.
- Turneer på halvannen måned er det slutt på. Vi strekker turneen over tid og spiller i helgene sånn at vi kan ha jobb selv også. Plata ble gitt ut for å eksistere i livemarkedet. Vi skal ikke inn i sirkusmanesjen igjen, slo Grødeland fast overfor NRK.

Mange trofaste fans fikk troen tilbake på bandet da riffet på åpningssporet Ud sparket i gang comeback-platen. Med refrenglinjen ”eg gjekk ud og eg blei der lenge” ble kontakten med kjernepublikummet gjenopprettet på ypperlig vis. Anmelderne lot seg også sjarmere. VG og Dagbladet trillet firere og Anders Grønneberg i sistnevnte avis mente at ”det går unna så det griner i enkle og ærlige vendinger.” Aftenbladet mente at platen var godt nytt for alle elskere av enkel, men hjertevarm heimstadsrock uten ambisjoner om å erobre verden. ”Bandet øser på med Tou-brunt rock-øs som føles både riktig og godt i en tid der påfuglene dominerer med imagetung og egentlig ganske sjølhøytidelig rock.”
Dagsavisens Bernt Erik Pedersen oppsummerte kanskje hele bandets karriere da han slo fast at ”det vil alltid være et marked for rå, utrendy bilstereorock”. Han mente også at bandets nye plate var blottet for forsøk på å låte nytt og tidsriktig. ”Og nettopp derfor er Ingenting på sitt beste et befriende upretensiøst korrektiv i norsk rock.”

De som analyserte tekstene fant til sin store forbløffelse ut at det ikke var et eneste banneord å finne på bandets femte studioplate. Et annet sjokk for fansen var også at det var flere referanser til vin enn til øl denne gangen. Kjartan Osmundsen gjorde et unntak for intervjuboikotten for å snakke med lokalavisen i Sandnes (der undertegnede skribent for øvrig var journalist).
- Jeg hører de sier at vi synger mer om vin enn øl nå. Jeg la faktisk ikke merke til det før noen påpekte det. Men så husker jeg aldri tekstene likevel, flirte han.

I 2003 var Ingenting ekte veteraner. Noen av de som var purunge blodfans i starten av bandets karriere hadde rukket å starte band selv. Og de la ikke skjul på at rølperockerne fra Austrått hadde inspirert dem. På releasefesten for ”Nytt” på Røde Sjøhus i Stavanger dukket Kaizers-gitaristene Terje Winterstø Røthing og Geir Zahl opp. De hyllet ungdomsheltene sine med en gnistrende versjon av ”Røygen min.”
- De var de store favorittene da jeg var 16-17 år, fortalte Zahl til Aftenbladet.
”Nytt” debuterte på 15. plass på VG-lista, midt mellom Michael Jacksons ”Greatest hits” og Josh Grobans debutplate. Den fikk med seg fire uker på lista. Comebacket hadde til de grader vært vellykket.

Gleden skulle imidlertid ikke vare. Kjartan var lei. Veldig lei. Ingenting forsøkte seg på et siste sprell med bandets grunnlegger. De reiste til Frankrike, der bandets gamle venn Terje Refsnes hadde rigget seg til med studio ved en vingård. I en pause etter ”Nytt”-platen hadde også Tom Chr Jensen forsvunnet ut. Ny mann inn var Stene Osmundsen. Han ble altså med på den musikalske leirskolen i Frankrike. Bård Schanche hadde også funnet veien tilbake etter studiene.

Å sette et band som Ingenting i nærheten av et sted der det produseres alkohol høres kanskje ut som et meget dristig prosjekt, men bandet hygget seg i det minste rundt bassenget. I hvert fall helt til vokalisten bestemte seg for å lage sein frokost med kombinasjonen gassbluss, olje og bacon. De som lå og sløvet rundt bassenget ble plutselig forstyrret av høylydt banning og en voldsom flammesøyle som svidde deler av taket. Brannen ble tatt hånd om på forsvarlig vis, men Ingenting gikk kanskje glipp av en enestående mulighet til å ende sine dager i et flammehav. Glamorøse dødsfall er som kjent en sikker vei til legendestatus i rockebransjen.

Det de utrettet i studio var dessverre et stykke unna det de gjorde på sitt beste. Resultatet av den vindryppende Frankrike-turen ble albumet ”Fine meg.” Av de fleste ansett som bandets svakeste. Tor Jan Møller legger ikke fingrene imellom når han beskriver den.
- ”Fine meg” er en drittplate.
Denne gangen var altså bandet og anmelderne og bandet enige. ”Kjedelig og småharry rettfrem-rock,” mente VG og trillet treer.

Selv om ”Fine meg” var en blek plate i Ingenting-sammenheng finnes det lyspunkter. Særlig på humorfronten. Det over 14 minutter lange avslutningssporet Ein sanne historie fra virkeligheten er nettopp det: En metasang der hele gjengen sitter rundt bassenget mens de forsøker å spille inn en sang som handler om at Kjartan hadde skrevet en ny sang. Det er hjelpesløs, usammenhengene og hysterisk morsomt. En sånn affære som sender tankene rett tilbake til bandets opphav i kjellerstuene.

Alle i bandet visste allerede under innspillingen at dette var det aller siste Kjartan ville gjøre med Ingenting. Dermed gikk det mye tid med på å diskutere framtiden.
- Vi satt rundt bassenget og diskuterte hvem som skulle ta over. Kjartan var nemlig fast bestemt på at han ville vi skulle fortsette uten ham, forteller Møller.
Det kom noen navn på blokka nede i Frankrike, men det var først da Kjell Undheim ble nevnt at det gikk opp for dem at det faktisk var mulig å fortsette.
- Da vi kom hjem fra Provence med masteren til ”Fine meg” fikk jeg samtidig oppdraget med å ta kontakt med Kjell, forteller bassisten.

Man bestemte seg for å ta farvel med Kjartan på respektfullt vis. På en konsert på Folken i Stavanger 30. oktober 2004 entret bandet scenen med Kjartan i front for aller siste gang. Han framførte seks sanger med den gamle gjengen før han ga mikrofonen fra seg.
- Dette har jeg sett fram til. Jeg har aldri likt å reise og synes bare det har vært et pes å måtte dra på turneer. Nå skal jeg slappe av og kose meg med sønnen min. Når jeg går på scenen i kveld, skal jeg kose meg skikkelig før jeg overlater mikrofonen til Kjell, sa Kjartan til Rogalands Avis før konserten.
Han hadde også en oppfordring til fansen:
- De må ta godt imot Kjell og gi ham en sjanse. Det er aldri lett å overta som ny vokalist for et band. Og når det først er slik at jeg har valgt å slutte, kunne det ikke skjedd på en bedre måte, sa Kjartan.

Dermed var det slutt. Definitivt slutt. Den absurde musikalske reisen hadde endelig fått et punktum. I ettertid innrømmer Møller at det aldri var helt det samme med Kjartan etter episodene i 1997.
- Han var bare halvveis med på alt som ble gjort i ettertid. Vi la nok også litt for mye press på ham for å få ham med på konserter uten at han var motivert. Til slutt måtte han bare vekk fra alt som hadde med bandet og miljøet i Sandnes å gjøre. Han endte opp på foreldrenes landsted i Valle. Der fant han roen. Og der bor han fortsatt.

Ingenting finner veien videre. 2004 - 2016

Den eventuelle skepsisen mot den nye frontfiguren forsvant raskt. Kjell Undheim overbeviste fra første sang, og bandet hadde plutselig en sprell levende besetning igjen. Endelig kunne bandet tillate seg å nyte legendestatusen de hadde slitt for i så mange år. Konsertryktet tok seg opp. Store deler av landet tok imot bandet og Kjell med åpne armer. Nye generasjoner begynte å dukke opp på konsertene.

Med en så velfungerende besetning var det ikke så rart at de igjen fant veien tilbake i studio. Ingen hadde lyst å utelukkende surfe på gamle sanger. De lekte seg i studio. Allerede i 2006 begynte det å lekke ut nyheter om den kommende platen. Journalister som fikk høre råmikser av nye sanger som Banjopsykose og Suki gjønå Finland kunne bekrefte at dette hørtes ut som klassisk Ingenting.
- Ingenting er et skambra liveband. Det ville jo vært synd å ikke utnytte det i studio, slo produsent Wee fast.

Bandet tok seg imidlertid god tid. Først i august 2008 var ”Kjempegreier” å finne i butikkene. Både anmeldere og fans var fornøyde. VGs Stein Østbø mente at ”Det de mangler i originalitet tar de igjen i fullt monn via et fandenivoldsk humør og et tempo som burde borge for rimelig heftige konsertopplevelser med disse norske rockdoldisene. Absolutt godkjent!” var dommen. Kvintetten kunne også glede seg over at den første platen med ny vokalist ble det albumet som ga dem den så langt høyeste plasseringen på VG-lista: Fire uker med tiendeplass som beste plassering.

Reisevirksomheten tok plutselig fart igjen. I året etter ”Kjempegreier” ble publikum fra Nærbø i sør til Svalbard i nord utsatt for Ingenting. I april 2009 møtte de igjen publikum på et utsolgt Rockefeller og dagen etter vendte de hjem til Stavanger og Folken. Resultatet av all denne turnévirksomheten ble konsertplaten med det sedvanlig lite kreative navnet ”Ingenting Live”. Den fløt på VG-lista i seks uker og tangerte plasseringen til ”Kjempegreier.”
- Plutselig var det kult å like Ingenting igjen, smiler Møller.

Ingenting lever. 2016 - ?

Nå skriver vi 2016. Det har gått 25 år siden debutplaten. Det meste er forandret. Noen sentrale ting er fortsatt som før: Ruten i Sandnes er fortsatt det aller styggeste bysenteret i Norge. Og Ingenting leverer fortsatt befriende upretensiøs rock.

Medlemmer