Medium

Se også:Thorbjørn Grønning

Stavangerbaserte Medium gjorde et helsides intervju med Jan Arne Handorff i Nye Takter våren 1980, og bandets programerklæring i dette intervjuet er ofte sitert:

'Vi er de vellykte som ble tapere fordi vi ikke ville eller kunne tilpasse oss ... [...] Vi er blant dem som blir narkomane, som blir innlagt på asyl. Men i stedet for å gå inn i velstandssamfunnets avdeling for mistilpassede, omformer vi våre nevroser til en skapende kraft'.

Medium var fem personer på kassettens omslagsbilde, men bare tre ville oppgi navn: Thorbjørn Grønning (låtskriving, keyboard, vokal, rytmeboks), Christina Krug (bass, synth) og Geir Lund (båndeffekter, teknikk). Gruppa var løsere organisert enn et rockeband der alle involverte har sine faste roller. De drev også med andre aktiviteter, eksempelvis film og teater. Grønning utga også ut et teksthefte, Landskap: En tekstsamling om vår situasjon, i 1979.

Gruppa kunne ellers fortelle Nye Takter at de var blitt uplassert i Rogalands NM i Rock '80, men at 'publikum fikk seg i det minste et stooort sukk da linjen(e) 'legger seg og oo-na'-neerer' ble sunget.' Linjen stammer fra 'Familien Hansen', en sang om en normal families begredelige liv: 'Jeg er ikke redd døden, men hva skjer med meg her.' De ble også refusert av plateselskapet MAI.

'I kritikken fra dengang heter det blandt anna at musikken var for 'sær' og at vi 'freister’ skapa eit symfonisk verk, men dette er ein [sic] vanskelig form som dei ikkje meistrar enno.'

At Medium hadde noe å gå på når det gjaldt tekniske ferdigheter, var også Handorff inne på:

'Mye ligger på fosterstadiet, men bra ting må kunne komme med en god porsjon ekstra attakk og med de mest fjertpsykopatiske fantasier lagt av veien.'

Kassetten inneholder syv låter, tre med tekst og vokal, fire instrumentaler, og halvparten av spilletiden opptas av de to instrumentalene 'Bjørnevåg -77' og 'Ruiner (zyntesizer)'. De mest kompliserte partiene av instrumentalene er noe skjemmet av ustøtt keyboardspill. Opptakene ble nemlig gjort live i studio uten mulighet for etterredigering, overdubbing eller mix.

Lydkvaliteten er temmelig primitiv, flat lyd med lite bass og diskant og en god del båndsus. I et brev til DEijE SHiTS forklarte de hvordan innspillingen var gjort:

'Først spilte vi inn grunnlaget, dvs. hovedsaklig rytmeboks, enkelte steder litt fuzz-gitar, på bånd. Dette ble kjørt over på kassett. Så kjørte vi opptaket gjennom anlegget, spilte og sang resten, og dette tok vi opp på et nytt bånd.'

Når båndet kopieres, bygger det seg jo opp mer og mer sus, særlig når kopieringen skjer via mikrofon. Allikevel har nok Medium-kassetten relativt god lyd, sammenlignet med råpunk-kassettene innspilt i øvingslokaler som ellers utkom i 1980.

Da Nye Takter-intervjuet endelig kom ut, hadde Grønning allerede forlatt Medium, på jakt etter nye samarbeidspartnere. Noen eksemplarer av Medium-kassetten ble distribuert av porsgrunnsmusikeren Kito, og Grønning hadde også kontakt med arendalsselskapet SHiT Tapes, men faste samarbeidspartnere hadde han aldri igjen.

Medium-kassetten ble kopiert opp i 55 eksemplarer, men blant kassettsamlere er denne kassetten faktisk relativt lite sjelden. De 55 eksemplarene har tydeligvis for en stor del endt opp hos folk som faktisk var interessert i depressiv synthrock. 55 eksemplarer var jo heller ikke spesielt lite for en alternativ kassett i Norge i 1980.

SHiT Tapes' fanzine DEijE SHiTS 6 var overstrømmende entusiastisk:

'Om dette er den egentlige første uavhengige zetten i Gnore skal jeg ikke garantere, men om det var så er det litt av en pangstart. For dette er garage-industri-rock av en klasse jeg aldri har hørt maken til her oppe i noisjk-poplandet.'

SHiT Tapes' egne utgivelser er ellers ofte nevnt som Norges første alternative kassetter, så hvis SHiTs egen fanzine mente Medium kom først, er det ikke så mange andre kandidater. Rundt 1983 var det også snakk om at Grønning skulle gjøre noe sammen med Famlende Forsøk, men dette skulle bli en av Grønnings mange urealiserte planer.

Det lønner seg å være tidlig ute. Det var ikke så mange norske band å skrive om våren 1980, så da kunne Medium få trekvart helside i Nye Takter, men da Grønning kom med sin singel 'Europa/Anarki' i 1981, var konkurransen om spalteplassen hardere, og singelen fikk ingen omtale i den nasjonale musikkpressen.

Det kom dog noen fanzineanmeldelser, for eksempel i Sprø Musikk Nr. 1:

'[L]yden er topp og arrangementene er dyktig laga. Og produktet er langt fra så depressivt som Medium var, nærmest urban-katedralsk elektro-pop som får deg til å nynne med på refrengene. Og covertegningen er bare dødsstilig! - Så hiv av deg lusekofta og skaff deg denne.'

Denne singelen står i ettertid som Grønnings mest vellykkede utgivelse, det er ikke kuttet noen hjørner, verken med låtskriving, spilling, produksjon eller cover. Tekstene er Grønnings oppgjør med storsamfunnet ('Europa') og de alternative miljøene ('Anarki'). 'Europa' er 'en fascistisk religion (...) systemet er for jævlig, Orwells 1984 er her', men de alternative sløver seg ned på hasj og har ikke noe positivt alternativ å by på: 'Noen tørna gale, noen streita seg opp, noen er ennå hekta på en idiotisk flopp'.

Grønning var en outsider i Stavangers bittelille rockemiljø, men han spilte minst én konsert for Stavanger Rockeklubb i september 1981, og det finnes et opptak av fire låter. Grønning hadde et meget enkelt live-oppsett: rytmeboks, orgel, synth og sangmikrofon. Det bringer tankene i retning Suicide, hvor en vokalist som går fra hvisking via hulking til primalskrik backes av et særdeles nøkternt keyboardspill uten forsikringer, men i dette tilfellet ble begge deler utført av samme person på en gang.

Det kunne virke som Grønnings tekster omhandlet generell depresjon, fremmedgjøring og håpløshet, snarere enn å være et uttrykk for Grønnings egne følelser. Men slik Grønnings liv ble fremstilt i den mest detaljerte biografiske artikkelen om ham, Arild Reins En utstøtt pionér, virket det som om depresjonen hans var reell nok.

Rein skildret en Grønning som var like depressiv i hverdagslivet som i låtene sine, etter hvert så nedfor at han ikke lenger maktet å skrive nye låter og spille dem inn. 'Thorbjørn Grønning hadde havnet i den klassiske outsider/innovatør - rollen: en konstant motbakke preget av obskuritet, fattigdom og frustrasjoner - og etter hvert psykiske problemer.'

Grønnings siste utgivelse, LP-en Galskapens Teater, var innspilt i 1983-84, men utkom først i 1989, da Grønning hadde klart å ordne finansiering av pressingen. Coveret var særdeles enkelt: ensfarvet blått med tekst i gult, ingen illustrasjoner. Singelen hadde tatt to ganger tolv timer å spille inn, mens hele LP-en ble unnagjort på 17 timer.

Side A var låter med vokal, side B instrumental, med Audun Espeland på gitar. Av åtte låter totalt var to under ti sekunder lange, og 'The Mad Prophet' og 'Galskapens Teater' brukte samme backingspor. 'The Mad Prophet' var den eneste låta med engelsk tekst, med Grønnings stavangerdialekt like markert som på norsk.

Avslutningslåten 'Marokko' var en gjenganger fra Medium-kassetten. Inspirasjonskildene var omtrent de samme som før, det var en enkel og billig synth-sound, men akkordene og tonegangene på instrumentalsiden var ganske pene og snille. [jean_michel_jarre Jean-Michel Jarré] kan være et referansepunkt. Men om Grønning var en dyktigere musiker enn Cabaret Voltaire og Throbbing Gristle, og knapt nok hadde dårligere utstyr, nådde han ikke på noen måte opp mot Jarrés maskinpark og klassiske skolering.

A-siden har derimot fått status som kultklassiker, særlig åpningssporet 'Seremoni'. Vurdert i ettertid kan man kanskje si at det hadde vært bedre å utgi en singel med denne og 'Galskapens Teater', men Grønning kan vel ha ønsket å gi uttrykk for mer positive og glade stemninger enn det hans tekster og vokal kunne gjøre.

Platen var ment å være til innekt for Bellona, 'fordi det er på tide å redde livet på denne planeten', som det stod på coveret. Det skulle imidlertid ta noen år før Bellona fikk vite at platen eksisterte, enn si fikk noen penger, for denne platen kom ut så å si uten offentlighetens vitende. Grønning hadde verken distribusjons- eller markedsføringsbudsjett, så dette er en av Norges sjeldneste plater. Et begrenset antall eksemplarer ble solgt på noen få platebutikker i Stavanger, og Grønning sendte også noen plater til Blitz Bokkafé.

Det kom ingen anmeldelser i musikkavisene, men etter hvert som LP-en har blitt kjent blant samlere, har etterspørselen steget på bruktmarkedet, og den har blitt omsatt for 2000 kroner og mer. Denne anerkjennelsen kom for sent for Grønning, som ble funnet død i Stavanger Byfjord i mai 1991, 32 år gammel.