Nils Henrik Asheim

STUDIEÅR
I 1975 — bare 15 år gammel — vakte han betydelig oppsikt med sin blåseoktett, ”Octopus”, da den ble fremført ved Ung Nordisk Musikkfest i Helsingfors. Men Asheim var tidligere ute enn som så — han begynte nemlig å studere komposisjon allerede som 12-åring i 1972 med Olav Anton Thommessen, professor i komposisjon ved Norges musikkhøgskole. 19 år gammel tok Asheim fatt på studiet av kirkemusikk ved samme instititusjon og studerte orgel med professor Harald Herresthal. Ved Norges Musikkhøskole suderte han også klaver med førsteamanuensis Geir Henning Braaten. Bredden i Asheims begavelse ligger i det faktum at han i tillegg til sitt virke som komponist også er aktiv både som organist og pianist på høyt nivå. Han avla diplomeksamen i komposisjon ved Norges Musikkhøyskole i 1987.

Før han avla diplomeksamen, var Asheim 1982–84 stipendiat i komposisjon ved Rogaland Musikkonservatorium. Oppholdt seg deretter ett år ved Sweelinck-konservatoriet i Amsterdam som nederlandsk statsstipendiat i komposisjon. Her studerte han med Ton de Leeuw. I tillegg studerte han elektroakustisk komposisjon ved Sweelinck-konservatoriets studio.

ANSETTELSESFORHOLD, ORGANISATORISK VIRKSOMHET OG PRISTILDELINGER
Siden 1991 bor Asheim i Stavanger. Her har han vært lærer ved Rogaland Musikkonservatorium, musikkanmelder i Stavanger Aftenblad i tillegg til et aktivt engasjement for Stavanger Symfoniorkester, blant annet som formann i orkestrets programkomite. Han er drivende kraft og styreleder i kulturhuset Tou Scene som er blitt et samlingssted for kunstmiljøet i Stavanger.

Asheim var formann i Norsk Komponistforening 1989–91, har to ganger innehatt Statens treårige arbeidsstipend samt to ganger mottatt Norsk Komponistforenings pris ”Årets verk” — i 1982 for ”Vindu” og i 1986 for ”Vannspeil”. I 2002 mottok han Edvard-prisen, en pris TONO utdeler til en av sine medlemmer, for verket ”Chase” i klassen samtidsmusikk. I 2005 ble Asheim belønnet med Spellemannprisen i klassen ”Samtidsmusikk” for verket ”19 march 2004, Oslo Cathedral”. I 2007 mottok han Arne Nordheims komponistpris på 125 000kr og i 2010 ble han tildelt Spellemannprisen på nytt, nå i klassen ”Samtidskomponist” for verket ”Mazurka – remaking Chopin”. Asheim mottok Lindemanprisen 2011. I den forbindelse skriver juryen i sin begrunnelse om Asheims produksjon at den ”er unik i sin bredde. Her er det alt fra musikk for barn til dyptloddende kunstmusikalske verk …”. Han ”har utviklet sin helt særegne improvisasjonsstil … med radikal utforskning av klanglige og uttrykksmessige muligheter …”, og ”utfordret vanlige forestillinger om kulturelt og stilmessig adskilte omsåder.”

Asheims musikk
ET GRUNNLEGGENDE TREKK
Når man lytter til Asheims musikk blir man fort oppmerksom på et grunnleggende trekk ved hans verker, nemlig musikkens modernistiske eleganse og raffinemang. En idé om hva man har i tankene, får man om man lytter til en av hans aller seneste komposisjoner: ”Mazurka - remaking Chopin”. Om innspillingen der Nils Henrik Asheim selv er solist med Gjertruds Sigøynerorkester, har musikkanmelderen i Morgenbladet, Magnus Andersson, blant annet skrevet: ”Asheim lar ensemblet flytte inn i Chopins musikk og utvide den innenfra, bygge på den rare fløyer og ornamenter, forandre dens proporsjoner og fylle den med andre lyder, andre klanger, nye dyp, det er ettertidens spøkelser som fester i de parisiske salongene. Alt er vittig, vakkert og fenomenalt godt spilt, og det er velsignet upretensiøst, til tross for all den historien Asheim lekent setter i bevegelse.” Og dette er typisk – Asheim leker elegant og raffinert med de musikalske elementer.

KOMPOSISJONSTEKNISKE HOVEDTRENDER
Asheims produksjon viser i hovedsak to tydelige tendenser. I hans tidligste verker og frem mot tiden rundt 2000 finner man en i hovedsak linneær kompositorisk tenkemåte der formen er tydelig og klar og der det musikalske uttrykk – først og fremst det klanglige – kan oppfattes som ”tett”. I strykekvartetten ”Genesis” fra 1982 finner man en motivbruk der enkle, korte motiver danner utgangspunkt for en musikalsk utvikling. Fra rundt 1984 blir verkene imidlertid mer sammensatte og komplekse. ”Som ringer i vann” fra 1984, ”Vannspeil” fra 1985 og ”Speil” fra 1987 eksemplifiserer dette.

Gradvis – fra rundt 2000 – merker man at Asheims verker endrer karakter. Det er ikke lenger den lineære utviklingstenkningen som er den fremherskende. Det nye i hans komposisjonsmedtode har vært karakterisert som en oppbygning av forskjellige rom som han beveger seg inn i og ut av. Rommet blir det grunnleggende materialet og opptrer i begynnelsen av et verk, mens det resterende musikalske forløp blir en belysning av rommet fra forskjellige sider. ”Å lytte til et verk blir mer som en fordypning i flere muligheter enn som en prosess gjennom nye stadier”. To forhold manifesterer seg i Asheims verker: hans betydelige form- og strukturdannende evne parret med improvisasjonens umiddelbare musikalske innfall, allt sprunget ut av et rikt musikalsk sinn. Dette kan oppfattes som en spenning og er merkbar i ”Turba” fra 2000 for solister, kor og orkester til tekster av den romerske filosofen Lucretius (ca. 99 f.Kr. – 55 f.Kr.). Mer uttalt finner man tendensen til stram struktur og lekende improvisasjon i de kammermusikalske verkene ”Glasshus” for saxofonkvartett fra 2001, ”Chase” for dobbel stryketrio fra 2001, ”Scream soft” for tuba og perkusjon fra 2002 samt ”Nicht” for talestemme, fløyte, klarinett, fiolin, cello, slagverk og klaver fra samme år.

BREDDEN I PRODUKSJONEN
Asheims verkliste (se nedenfor) er omfattende og inneholder en rekke kammermusikk-, kirkemusikkverker og orkesterverker. Sentrale større verker er de allerede nevnte ”Speil” for orkester (1987) og ”Turba” for soli, kor, orkester og elektroniske stemmer (2000), sistnevnte verk nominert til Nordisk Råds Musikkpris. I flere verker benytter Asheim elektroakustiske virkemidler som for eksempel installasjonen ”Axis” (1995) der musikken styres av infrarøde sensorer via en datamaskin. Kirkeoperaen ”Martin Luther Kings Himmelferd” (1990) viser Asheims interesse for å arbeide med lyd i et arkitektonisk rom. Det samme fenomen finner man i utendørsverkene ”Blowout” (1996) og ”Strandhogg” (1998) komponert for Stavanger havn. Asheim har ut over dette komponert musikk til offisielle sermonier – fanfaren til De Oplympiske Vinterleker i Lillehammer 1994 og inngangsmusikken til det norske kronprisparets vielse i 2001. Til dette kommer musikkteater-verker samt pedagogisk anlagte komposisjoner.

Asheim er en fremragende improvisatør på orgel – som solist såvel som i ensemblesammenheng. Hans improvisasjonskunst kommer til uttrykk i flere verker, for eksempel i ”16 pieces for Organ” (2002), en solo-inprovisasjonsinnspilling fra Oslo domkirke karakterisert som ”en svært imponerende innspilling som fremfor alt hele tiden overrasker klanglig