Brent Mydland (1952-1990)

Brent Mydland ble født i München av norske foreldre; faren Didrik, fra Sokndal, var kapellan i den amerikanske hæren. Familien flyttet til San Francisco da Brent var ett år gammel.

Oppvokst med musikk, begynte Mydland å spille piano som seksåring og fikk klassisk trening på High School, i tillegg til å spille trompet og trekkspill. Inspirert av rockeorganister som Lee Michaels, Ray Manzarek og Goldie McJohn, spilte han i lokale band før han på 60-tallet oppdaget Jefferson Airplane og Grateful Dead.

Etter å ha startet bandet Silver i 1971 og spilt med Bob Weirs sideprosjekter, ble Mydland i april 1979 medlem av Grateful Dead som erstatter for Keith og Donna Godchaux. Han markerte seg raskt med vokal og låtskriving, og bidro til sterke tredelte harmonier på kjente låter som «I Know You Rider», «Eyes of the World» og «Truckin'».

Mydlands siste konsert var 23. juli 1990 ved World Music Theater i Tinley Park, hvor den siste låten han sang var The Bands «The Weight». Han døde av en «speedball»-overdose i sitt hjem i California 26. juli 1990, 37 år gammel.

Utenom Grateful Dead spilte Mydland i Bob Weirs «Bobby and the Midnites» (1980–1981) og jobbet med musikere som Bill Kreutzmann, Jesse Colin Young, Alex Ligertwood og David Margen. Han hadde også flere soloprosjekter og en duo med Weir. Brents datter, Jennifer Mydland, er aktiv som singer-songwriter.

Låtskriver og poet Robert Hunter sa dette om Brent Mydland:

“The fourth major Grateful Dead era ends with the passing of Brent Mydland. The first concluded with Pigpen; the second with the departure of Keith and Donna. The third began when Brent joined and began learning the ropes and culminated with Garcia's physical collapse. The fourth era started with an unexpectedly successful comeback, fully integrating Brent's vocal and keyboard virtuosity. He improved the blend, adding, embellishing and sometimes leading the music.

Without distorting the character of what was uniquely Grateful Dead, the old songs came magically into tune and richly harmonized while new songs of Brent's own composition added diversity to the band's repertoire. The shows reached a performance peak which now passes into Deadhead history. From here on, the sound of the Grateful Dead will be different. The challenge or reconfiguration, resculpting and refining will be a mighty one. What else should be said of Brent? He rode hard, he drank hard, he played with the Dead. He also played with death and lost. He will be conspicuous in his absence.”