På hele sekstitallet og et stykke inn på 70-tallet var Rickenbacker mer et myteomspunnet begrep enn en gitar. Men så kom 1973.
Bernt Arild Haarr-Olsen med Modul 52 på Møljerock i Atlantic Hall 22. februar 1974. Bassen er en Rickenbacker, og i bakgrunnen sitter Arne Petter Årstad. (Foto: Knut Sømme) Rickenbacker var gitaren til John Lennon. Den var bassen til Paul McCartney. De som fulgte best med, hadde også sett at George Harrison og Byrds' Roger McGuinn spilte Rickenbacker 12-strenger. Og at Creedence brukte det. Og The Who. Noen hadde også fått med seg at Terje Rypdal hadde en Rickenbacker. Den var den eneste som var sett i Norge. I Stavanger var det ingen. Hvitt plekter- og knottebrett. Streng, svart logo på en utrolig stilig bølgeaktig hvit bakgrunn som endte i en spiss oppe i hodet. En Rickenbacker røpte seg på over hundre meters avstand. Ingen visste helt hvordan en Rickenbacker låt. Det gikk an å høre på Beatles og Byrds og plukke ut 12-strengeren. Den var flott. Men ellers var det vanskelig. Dermed begynte jo ryktene å gå om den fantastiske lyden. Noen hørte en plate. - Hør den gitarlyden. - Ja, det er nok en Rickenbacker, det! Fantastisk lyd av den Rickenbackeren. Henning Ruud Tormod Eikill med splitter ny Rickenbacker, 15. desember 1973. Julen kom tidlig det året. Sånn fortsatte det helt til noen gjorde noe med det. Og det var ikke Stokken, som de fleste kjøpte utstyret sitt hos, men Henning Ruud, som hadde begynt å få gjøre som han ville i farens butikk i Kirkegaten, HT Ruud. Ruuden. Dette var høsten 1973. Norsk Musikk hadde bestemt seg for å begynne å importere Rickenbackere, og Henning Ruud bestilte ikke bare én, men mellom førti og femti. De kom dettende inn etter hvert i den lille butikken, og selv de som trodde de hadde sverget livslang lojalitet til Stokken, måtte nå bite i graset og trekke opp i Kirkegaten, i hvert fall for å se. Først kom to basser. Tormod Eikill i Keryx var så imponert at han fikk mast seg til å ta den ene med på hjemlån. Han spilte ikke bass, han skulle bare vise den til kameratene. Vise fram en skikkelig Rickenbacker-bass. Ikke hadde han forsterker hjemme heller, så ingen hørte lyden, men alle var veldig imponerte over den flotte gitaren. Han tok den tilbake til Ruuden, og straks etter var de to bassene solgt. Bernt Arild Haarr-Olsen, som da spilte i Modul 52, synes å huske at det var han og Kjell Jensen, som da ikke spilte i Nurk Twins men i [Dass & Carry], som fikk fingrene på disse to. Eikill og [Sveinung Sand] var enige om å kjøpe Rickenbacker-gitarer. De ville ha den litt billigere 325-modellen, den såkalte padleårå. Eikill jobbet helger og hele desember på Sven Andersen Møbelfabrikk i Hillevåg for å få råd. Men da gitarene endelig kom, var det ikke 325-modellene, men toppmodellen, 360. Og den var atskillig dyrere. Likevel ordnet kjøpet seg både for Sand, Eikill og mange andre. Etter hvert kom det flere modeller til, og Rogaland var fylt opp av Rickenbackere. Mytene drept Dermed fikk også mange myter dødsstøtet. Rickenbacker var i bunn og grunn ikke noe annet enn en god gitar, som så veldig kul ut, men som ikke var det store allround-instrumentet, i hvert fall ikke planke-versjonene. Stavanger var en blues-by, og Rickenbackers problem var mangelen på sustain. Det var for øvrig noe Rickenbacker aldri hadde etterstrebet, gitarene deres låt som alltid før - sylskarpt, rent og definert. Men ikke langt, så de fungerte best som rytmegitarer eller sologitarer i rask rock'n' roll. Så det som skjedde var at mange etter hvert solgte gitarene sine, mens bassistene for en stor del beholdt instrumentene. Mange forsvant ut av fylket, men fremdeles er Rogaland et fylke med stor Rickenbacker-tetthet. Henning Ruud etablerte etter hvert Pop Shop i Vinkelgaten, og introduserte mange nye ting i byen, blant annet synthesizeren. I 1978 la han ned for å overta driften av hovedbutikken i Kirkegaten.