Torbjørn Elleflådt (1868-1966)

Da Torbjørn Elleflådt kom tilbake fra lærerskolen i 1889, hadde han med seg noe han ikke hadde fortalt foreldrene sine om i bagasjen – en fele.

Da Torbjørn endelig viste foreldrene det omstridte instrumentet, kom skrekkadvarslene. Dette ville føre til at ingen skoler ville ansette ham, mente de.

Elleflådt trosset disse ordene og tok med seg fela på skolen en gang etter at han hadde fått stilling i Skjold, etter å ha fått råd av en eldre, musikkglad kone. Han skjulte den under regnfrakken sin. Da kontaktet en from, eldre mann ham med det synet at dette syndige instrumentet ikke hørte hjemme der. Dette viste det pietistiske bygdesynet.

Da Torbjørn spurte om hvorfor, sa mannen at han ikke ville at sønnen hans skulle få for seg å lære felespill.

Torbjørn responderte med å spørre skolestyret. Rektor Ole Nilsen Sundfør rådførte seg med presten Riis, som svarte at dersom Elleflådt faktisk kunne spille på fela, var ingenting bedre enn det. Etter dette tok Elleflådt med seg instrumentet titt og ofte, uten at noen protesterte på det. Han kunne også synge til felespillet. På repertoaret hans var det salmer og nasjonale sanger. Til tross for at det var et syndig syn på fela hos mange av den eldre befolkningen, var det flere eldre mennesker som satte pris på Torbjørns musikalske opptredener, og han kunne få frem tårene i øynene deres.