Dead Hands Dig Deep (musikkdokumentar)
«Dead Hands Dig Deep» er en musikkdokumentar fra 2016, laget av australske Jai Love. Den følger livet til Edwin Borsheim, den glemte frontfiguren i det ekstreme shock rock bandet Kettle Cadaver. Borsheim, som opprinnelig kommer fra Kvernaland, har ekskludert seg selv fra samfunnet, på eiendommen i California. I filmen, reflekterer han over sin mørke fortid og sin dedikasjon til å lage ektefølt musikk. Filmen har flere mentalt og visuelt forstyrrende klipp.
Edwin «Deathsaw» Borsheim (Gallagher) utviklet seg til et kultfenomen, som en kontroversiell frontfigur i ett av tidenes skumleste band, Kettle Cadaver. Han vakte oppsikt med sine unike, kraftfulle, absurde og svært urovekkende sceneopptredener, som involverte grov selvmutilering, grusomme handlinger og ekstremiteter.Etter bandet blir oppløst, sliter Edwin med å finne sin plass i samfunnet.
I «Dead Hand Dig Deep» er Edwin 38 år gammel, og har lenge levd en totalt isolert tilværelse på sin eiendom i California, omgitt av forstyrrende kunst og objekter han selv har laget. Livet hans består av rus, selvdestruksjon og indre demoner. Menneskelig kontakt kan muligens bli en redning . Dokumentarens formål er å vise at Edwin er mer enn sin brutale scenepersonlighet.Jai Love har alltid latt seg fascinere av obskur musikk og personligheter innen dette. Etter en amerikansk venn, viste ham en film med shock rockerne Kettle Cadaver, ble den unge australske filmstudenten helt overveldet. Handlingene han så her, var så ville og groteske, at det satte GG Allin til skamme.
Jai Love var også stor fan av Kettle Cadavers 1996-album «Halloween», som hadde blitt en klassiker innen amerikansk undergrunnsmusikk. Da det viste seg at vennen kom fra Temecula, California, hvor Edwin Borsheim også holdt til, bestemte Love seg for at den norskfødte amerikanske ekstremrock-legenden skulle bli temaet for hans debutfilm.Produksjonen skulle bli en svært omfattende prosess. Selv om de visste hvor Edwin Borsheim bodde, var det umulig å komme i kontakt med ham. Han hadde hverken telefon eller e-post, og eiendommen var voktet av hunder.
De hadde så godt som gitt opp filmprosjektet, da de til slutt fikk kontakt med Borsheim etter tre måneder. Loves venn og med-produsent/komponist, Spencer T. Heath, kjente godt Edwins lillebror, Daniel. Broren fikk kontakt med Edwin, som sa seg enig i at det kunne lages dokumentar om ham.Familien aktiverte en telefon, sånn at de kunne få kontakt med Edwin. Produksjonen fikk hjelp til å finansiere denne lavbudsjettsdokumentaren ved hjelp av familie og venner.Å jobbe med Edwin Borsheim skulle ikke bli et lett prosjekt. Etter å ha oppnådd kontakt, begynte han å sende forstyrrende bilder til medlemmer av produksjonsmannskapet. Borsheim kom også med voldelige trusler mot dem ved innspillingens første dag. Love mente at Edwin først var usikker på å lage dokumentaren, men også fascinert av hele opplegget. At noen han aldri hadde møtt, ville formidle livet hans. Oppfatningen var at dette var noe Edwin i bunn og grunn virkelig hadde lyst til å gjøre.Det skal ikke ha vært lett å gi Edwin direkte instruksjoner, grunnet hans uforutsigbare personlighet. Produksjonen måtte lede ham gjennom spørsmål. De nådde mer inn til han gjennom felles interesser som punk, spesielt Misfits, og australske filmer, spesielt Mad Max og Romper Stomper. Loves mål var å skape et så ærlig bilde som mulig av Edwin. Han fant inspirasjon i Werner Herzog og Terry Zwigoffs dokumentar og tegneserieskaper Roger Crumb.«Dead Hands Dig Deep» tar opp flere punkter ved Edwin Borsheims kontroversielle liv , som Kettle Cadavers aktiviteter , hans karriere som pro-wrestler og den veldig usunne besettelsen mot eks-kona Eva O. Utenom Edwins egne refleksjoner, får man tankene til hans nærmeste, gjennom forskjellige intervjuer. Dette er broren Daniel, medlemmer fra Kettle Cadaver, Rikk Agnew fra Christian Death, Spencer Heath , Scott Mitchell og musiker Raymond Earl Shipley.
Edwin og lillebroren hadde et veldig anstrengt forhold til moren Laila, og nektet å treffe henne i forbindelse med dokumentaren. Men, etter produksjonen innstendig hadde bedt Danny Gallagher , fikk han ordnet slik at de kunne møtte henne.Dokumentaren inneholder mange klipp fra Edwins personlige arkiv, som han kalte for «the Blackest Vault». Her er det brutale klipp fra konserter/backstage og voldelige amatør-wrestling kamper i bakgården. Det er også svært mørke og forstyrrende filmsnutter/lydklipp som gir innblikk i Edwins forskrudde mentale tilstand, samt forholdet til eks-kona og stedatteren. Love måtte vurdere hva som kunne bli tatt med, og tok noen dristige valg.
Det er ikke så mye om Edwins norske bakgrunn i filmen, men det er noen elementer fra oppveksten. Det er også tatt med referanser til og bilder av hans far, den jærske musikerlegenden Per Lorentz Borsheim.
I løpet av etterproduksjonen, forsvant Edwin Borsheim ut av rekkevidde flere ganger. Telefonen ble deaktivert flere ganger, og ofte oppholdt han seg ikke på eiendommen. Det ble erklært at Edwins hjemsted skulle bli beslaglagt, grunnet ubetalt skatt. Da Borsheim tok kontakt med filmproduksjonen, kom han med trusler om å drepe alle som prøvde å inndra eiendommen, og så ta sitt eget liv. Til slutt, grep familien hans inn, og betalte hva Edwin skyldte.Jai Love uttrykte at til tross for Edwin Borsheims ekstreme oppførsel , så hadde han utviklet et vennskap med og likte den sagnomsuste undergrunnsmusikeren fra Kvernaland. Flere uttrykte respekt for Edwins dedikasjon mot å leve på en ekte måte og lidenskap for musikken.Edwin ville ikke se noe av dokumentaren før den kom ut, men var involvert i prosessen etterpå. Borsheim ga uttrykk for at det hadde vært bra for ham å lage dokumentaren. Han holdt videre kontakt med folk som hadde vært med i produksjonen. Flere i filmannskapet sa på sin side at Edwin hadde hatt stor innvirkning på tilværelsen deres. Gjennom sine eksentrisiteter, hadde han lært dem å leve og elske.
Edwin Borsheim tok sitt eget liv 19. juni .2017. Filmmannskapet ga en melding om at det var med stor sorg de hadde mistet sin gode venn , som hadde vært en stor del av livet deres i over 4 år.Ameldelser av "Dead Hands Dig Deep":Math Mage - "I thought this was a Spinal Tap thing, but Kettle Cadaver is a real band and Edwin Borsheim is a legitimate madman. It's always depressing to watch hoodlums who have grown up and matured talking about their misspent youth and sorta trying to apologize. It's even more depressing to see them trying to not apologize." - 3 StarsClark Little - "A somewhat restrained look into the world of a character, who has never shown restrain in his entire existence. DHDD takes us into a world that few of us know or have seen. I was intrigued, then disgusted, then saddened. First time filmmaker Jai Love found a story that was certainly worth telling, but the things going on behind the camera with his unpredictable and unreliable muse should have been in front." - 3.5 StarsDabbles - "So much blood! I get really squeamish and for some parts I had to close my eyes, but this was one interesting movie. The documentary kept my attention, was very engaging, and had a crazy story. Worth a watch." - 5 StarsHuntress - "Now that I know a little bit about Edwin Borsheim, it's amazing that Dead Hands Dig Deep exists at all. He seems to have taken every precaution against being easily approached but somehow director Jai Love got him to agree to show a small movie crew around his house and life. The testimonials from those close to Edwin were careful and articulate, and I would have loved to hear his ex-wife's side of things but it's not hard to imagine why she wouldn't want to get involved." - 4 StarsLord Battle - "Normally when someone tells you a band is more hardcore, brutal, violent, or gnarlier than GG Allin they expose themselves as an idiot who doesn't know what they are talking about. Kettle Cadaver is more hardcore, brutal, violent and gnarlier than GG Allin and if you don't believe me look for a copy of "A Taste for Blood" on eBay like I did, then go watch Dead Hands Dig Deep and get a brutal insight on what makes a man like Edwin Borsheim tick." - 4 StarsThe Berkeley Blazer -"I don't remember this movie very well. In fact the only thing I do remember was feeling heavy internal eye rolling at this dude and his antics. Sure there is dedication and a kind of craft here but to what end? What remains from that experience was a rising emotional crescendo of frustration and annoyance. I usually find a human dedication to impractical ideals admirable, but when those ideals are so juvenile admiration turns to laughter turns to boredom, I guess." - 2.5 Star
