Ich bin nicht ein tòg!-haggis 1994-2004:10 år med fyll og fantari

“Ich bin nicht ein tòg!” startet med at Åge Brorsen kontaktet journalist Reidar Støle om å skrive ned historien til det han mente var verdens beste band, de notoriske stangerpønkerne Haggis. Støle, som hadde hørt utallige ville, men ubekreftede historier om det myteomspunnede bandet, grep sjansen.

Stavangerbandet Haggis ble beskyldt for å være nazistiske, kvinnehatende og var kjent for å ha sin egen evne til å havne i trøbbel. Bandet beskrev seg selv ikke som ondskapsfulle, bare fulle. De håpet selv at boken, som var full av legendariske historier, ville skape oppmerksomhet rundt bandet.

Stavanger Aftenblads legendariske anmelder Kjetil Wold skrev dette om "Ich bin nicht ein tòg!-haggis 1994-2004:10 år med fyll og fantari":
«Åge Brosen og Reidar Støle: «Ich bin nicht ein tòg!» Norwgia publishing Heftet, ca. 110 s. Stadig vekk dukker det også opp beskyldninger om at Haggis beveger seg på brunsiden av den politiske skalaen. Et av kapitlene i «Ich bin nicht ein tòg!» handler om bandets Russland-turné for noen år siden. Her havner de på hotell hvor gamle russiske nazister har møte. Gutta erindrer: «Rimelig nervøse og fulle i fylleangst, må vi finne oss i å hilse på den ene svette og gamle russernazien etter den andre. Vi forteller at vi ikke fatter bæret av hva de sier og etter hvert finner de oss ikke veldig interessante. Puh, etter denne noe ubehagelige opplevelsen, tar vi turen til det lokale markedet som var like ved.» Lenger ute i samme avsnitt gir Haggis nok en gang uttrykk for ubehaget ved å treffe på folkene fra Moskvas nazimiljø. Røyklegging eller prat rett fra leveren? Leseren får gjøre seg opp sin egen mening. Den drøyt 100 sider lange boka forholder seg ikke til noen klar sjanger. «Ich bin nicht ein tòg!» fortoner seg som en slemme og bakfulle gutters litterære roadmovie. Boka er slentrende humoristisk i stilen, og består hovedsakelig av elleville historier fra bandets mange og ikke alltid like vellykkede konserter og turneer. De stjeler øl fra Thomas Dybdahl & Co. i Danmark, og blir intervjuet av russiske lokal-tv-stasjoner som lurer på om bandet hadde noe noe med flykrasjet inn i World Trade Center i New York å gjøre. Og underveis drikkes det i lange våte baner. Boka egner seg ikke for sarte sjeler. Språket er frodig og noen av fotografiene fra det elleville turnélivet vil kunne virke støtende. Her går det i blodige musikerkropper og avkledde damekropper. Blant annet går stripperparet Veronica og Veronica igjen på flere av bildene. Pubvert og antikvariateier Odd Noreger står ansvarlig for bokas forord, mens andre lokale b, c— og d-kjendiser slipper til med sine meninger om Haggis mot slutten. The Chairs-gitarist (og Haggis-hjelper i studio) Vidar Osmundsen sier dette om bandet: «Den økende norske importen på billig rockebandutstyr må ta skylda for at grupper som Haggis oppstår. De ukritiske regionale, lokale og nasjonale støtteeordningene for rytmisk musikk er heller ikke uten skyld.» Dermed skulle vel det meste være sagt.»

"Ich bin nicht ein tòg!-haggis 1994-2004:10 år med fyll og fantari" kom ut samtidig som oi/hardcorebandet fra Stavanger sitt debutalbum "Stormtroopers Of Hate". Coveret var tegnet av Christopher Nielsen, som en vennetjeneste.