Sigbjørn Obstfelder (1866-1900)
Dikteren Sigbjørn Obstfelder var lidenskapelig opptatt av musikk. Så mye at han vurderte å gjøre et yrke ut av det.
Som ung utmerket Sigbjørn seg på blåseinstrumentet okarina, til vennenes store begeistring. Men han mente selv etter hvert at denne musikken ble for tung , og ønsket seg en fiolin. I ung alder skrev Obstfelder miniporterettet "En digter" om gatesanger og viseselger Mathias Langeland.
Da Obstfelder bodde i sin lille leilighet i Østervåg, han gitaren og fiolinen på veggen. Når en av vennene hans kom på besøk, la Sigbjørn vekk sine skriverier. Kameraten Johannes Aadnesen (Arneson) fikk fiolinen i hånden, mens forfatteren tok gitaren . De hadde da små spilleøkter med folketoner fra forskjellige land , da helst nordiske, samt gjerne små klassiske stykker.
Sigbjørn Obstfelder opptrådte helst alene med gitaren, og vennene anså ham som en svært dyktig og kunnskapsrik musiker. Om lunet var på rett sted, sang han gjerne litt til spillingen, både folketoner og skjemteviser. Iveren og latteren som oppstod under disse periodene, viste at det ikke var kun melankoli ved ham. Han brukte også musikk for å oppmuntre vennene med lekselesingen. Sigbjørn fant blant annet frem leirgauken da vennen Johannes Riis satt med matteleksene.
Obstfelder ble ofte invitert hjem til folk for å spille musikk . Hans teknikk, fingerferdighet og improvisasjonsevne imponerte dem voldsomt. Sigbjørn mente at han hadde dette etter faren. Det var dog ikke alltid at humøret var rett for det musikalske. «Du kan hellar dreba meg enn eg vil spela nå» kunne svaret bli om han ble spurt på feil tidspunkt .
Under en fin middag i Stavanger, avholdt mer eller mindre til hans ære etter debuten i 1893, satt han helt taus. Han nærmest snek seg fra bordet, hvoretter gjestene hørte ham spille fiolin et annet sted i huset. Alexander Kielland gikk inn til ham, like imponert over spilleferdigheten hans som resten av selskapet, og de to ble sittende og snakke hele kvelden. Etterpå sa Kielland: «Det var en merkelig mann.»
Obstfelder hadde en flørt på gang med søsteren til sine venner Cato og Anathon Aall. Det ble ikke noe ut av dette, men noe søt musikk ble det. Han på fiolin, mens hun spilte piano.
Under tyngre perioder betydde musikken fremdeles mye for Sigbjørn. Under mørkere tider, ble gjerne hans sang og spilling mer monoton. Selv om det skrantet på penger, sparte han opp til gitar. Obstfelder eide sine egne fioliner, men måtte etter sigende selge disse. Det hendte så at han lånte andres instrumenter, gjerne i en lengre periode enn planlagt.
Ved studentfester kunne forfatteren være et kjærkomment midtpunkt. Han foretrakk heller å underholde andre med sitt fiolinspill enn å tenke på seg selv. Ved utflukter til Ryfylke hadde han gjerne med fiolin, okarina og blikkfløyte. I huslige tilstelninger kunne han også spille på piano.
Sigbjørn og broren bodde en periode i USA. Han jobbet her som tegner ved «Wisconsin Bridge and Iron Company» , men ble etter en tid lei av dette. Ønsket var å bli omreisende musiker med sin bror, Herman, på fiolin og piano. Da Herman fikk et forhold til en engelsk dame, ble storebror Sigbjørn svært interessert i dette. Han kunne sende brorens kjæreste brev , en av dem som inneholdt en liten komposisjon for fiolin og piano.
I perioder med stor ensomhet , sorg og fattigdom , fant Sigbjørn venner innen musikken. Blant annet tok han turer med et par musikere til Wien. Fiolinspillet var hyppig.
Etter hvert fikk Obstfelder et sterkt kall om å bli musiker og komponist. Han ville opprette et studio for gitar og fiolinspill i Norge eller USA. Planen var å bli fransk og fiolinlærer. Musikkelsken gjorde det vanskelig for ham å holde en ordinær jobb.
Obstfelder ble aldri yrkesmusiker, i stedet brakte han musikken inn i poesien, både i valg av titler og ikke minst formspråk. Flere av hans verker har blitt tonesatt. 1898 giftet Obstfelder seg med den danske sangeren Ingeborg Weeke, men det ble et kortvarig og turbulent ekteskap. De fikk en datter , Lili. Hun ble født på samme dag som Sigbjørn Obstfelder ble begravet. Lili Obstfelder hadde en lovende sangkarriere, som fikk en tragisk slutt.
Da Gustav Vigeland fikk i oppdrag om å lage et monument over Sigbjørn Obstfelder, viser skisser at han hadde planer om å skape en helfigurs statue av musikeren Obstfelder, spillende på fiolin.
Utgivelser
Verdt å sjekke ut
Kilder
Utdrag fra Sigbjørn Obstfelder- Johan Faltin Bjørnsen
Obstfelder : en biografi-forfatter Hanne Lilelbo