Stan Boreson (1925 - 2017)

Stan Boreson var barnebarn av norske immigranter. Moren, Tillie, kom fra en trondheimslekt, mens faren, Sophus Emil, ble født året etter at foreldrene Hans C. og Karen Serine flyttet til USA fra hjembyen Stavanger.

Under oppveksten i Everett i Washington ble Stan matet opp med norsk kultur. Han vokste opp i samme hus som besteforeldrene sine. Siden de aldri lærte seg engelsk, og han aldri lærte seg norsk, ble kommunikasjonen mellom dem vanskelig. Stan fikk likevel kontakt med norske slektninger i Trondheim etter hvert. Boresons datter bodde også noen år i Oslo. Stan besøkte henne der, og han reiste til flere steder rundt om i Norge.

Da Stan var tolv år gammel, oppfordret moren ham til å ta gitartimer, men den norske musikklæreren anbefalte i stedet trekkspill. Boreson viste tidlig gode evner på instrumentet, og han begynte raskt å opptre offentlig.

Ved Everett High School fremførte Stan låten «Oh, Johnny, Oh, Johnny, Oh!», hvor fetteren hans, Harry Lindbeck (som også var en dyktig trekkspiller), hadde oversatt teksten til norsk. Boreson hadde lært mye av morens synging i barneårene, og dette ga selvtilliten hans et godt løft.

Etter eksamen i 1944 ville Boreson verve seg til hæren, men han begynte i stedet i USO, hvor han opptrådte sammen med andre artister over hele Europa. Etter krigen kombinerte han studiene med musikalske opptredener.

I 1949 ble Stan Boreson hyret av Lee Schulman til å opptre i programmet «Campus Capers». Gjennom dette ble humorformen «Scandahoovian» utviklet. Her ble norske og svenske kulturtrekk blandet sammen med komikk. Boreson ble sett på som sterkt inspirert av Yogi Yorgesson på grunn av sin bruk av en bred, skandinavisk-engelsk dialekt.

Videre fikk Boreson vise frem sine musikalske talenter i «Two B's at the Keys», noe som førte til en kontrakt med plateselskapet Linden Records. Etter dette fikk han tilbud om å lage et eget barneprogram. Her fikk han en samarbeidspartner i Doug Setterberg, og han ble ledsaget av hunden No-Mo-Shun Basset Hound. Med sin særegne stil fremførte Boreson sanger som han angivelig hadde lært av «onkel Torvald», krydret med en herlig og overdrevet norsk aksent. I showet introduserte han karakterer basert på den norskpregede oppveksten sin, som Grandma Torvald, Pepita the Flea, Victor Rolla, The Old Timer og hesten hans Nel, samt Bozo the Clown, som var inspirert av tegneserien med samme navn.

Under suksessen med showet i 1957 ble Boreson invitert til å opptre på «The Lawrence Welk Show», og i 1959 vant han prisen Children's Entertainer Award «For Outstanding Devotion to Wholesome Entertainment for All Children Everywhere».

Boreson fortsatte å spille inn musikalske parodier for flere plateselskaper. Blant annet laget han en parodi på «Catch a Falling Star» kalt «Catch a Pickled Herring». I 1967 var sendetiden for «The Stan Boreson Show» over. Stan ble spesielt husket for julesangene «Yust Go Nuts at Christmas» og «Valking in My Vinter Underwear». Han laget også egne Stavanger-låter som «Norwegian Lament (Streets of Stavanger)» og «My Old Stavanger Home». Tekstene hans ble som regel satt til allerede eksisterende melodier.

I årene som fulgte, fortsatte Boreson å opptre, og han dukket opp flere ganger i radioprogrammet «A Prairie Home Companion». Han opptrådte også for kong Olav V. I 2005 ble Stan tildelt St. Olavsmedaljen for sin norskpregede underholdning i USA.

Stan og kona grunnla i tillegg reiseselskapet Boreson Tours, som arrangerte guidede turer til reisemål både i USA og i utlandet.

Boresons siste musikalske utgivelse var singelen «I Just Don't Look Good Naked Anymore» fra 2007, som kom med en tilhørende musikkvideo. Han døde i 2017 med kona ved sin side.