Kaizers Orchestra-Dine Gamle Dager Er Nå

Teksten til «Dine Gamle Dager Er Nå» fremhever viktigheten av å leve i øyeblikket og å omfavne nåtiden, mens man samtidig husker og verdsetter tidligere opplevelser. Den har blitt beskrevet som fantasifull og melankolsk. Låten ble ikke sett på som en umiddelbar hit som «Hjerteknuser», men ble tatt godt i mot av publikum.

Musikknyheter.no skrev dette om «Dine Gamle Dager Er Nå»:
«Dine Gamle Dager Er Nå starter med det nydelige, klassiske Kaizer-riffet vi kjenner så godt fra revealen i november i fjor.

30 sekunder ut i låta får vi den første feelingen på om dette blir fest eller fiasko. Taktfaste basstrommehjerteslag leder oss rett til første verselinje: «Ei mor stryker si hånd under sitt barns hår...», etterfulgt av fire enkle orgelakkorder støttet opp av av to nakne gitartoner i siste halvdel av akkordrekka. Akkurat nok til å gi anmelderen en liten tåre i øyekroken. Det er rart hvor stor effekt små, men likevel store musikalske grep som dette kan ha.

Vi er fremdeles ikke fullminuttet ut i låta, men kan allerede slå fast at dette er så langt unna blåkopi av gammel storhet som det går an å få det. Dette er ny storhet fra Kaizers Orchestra.

Og akkurat, der – etter nøyaktig ett minutt og ni sekunder, får vi fortsettelsen i form av det andre verset som får det til å bikke over for anmelderen: «Eg kan kjenne ditt hjerte før det slår...» , etterfulgt av den samme akkordrekka som i starten av låta. Dette er stor låtskriverkunst. Dette er solid teksthåndverk. Dette er til å grine av. Og det grines. I ren og skjær glede over en nydelig musikkopplevelse.

Dine Gamle Dager Er Nå låter akkurat så stort som det må låte, og akkurat så bold som det passer seg for et band som har brukt under et kvarter på å selge mer enn 80 000 billetter til tidenes mest etterlengtede comeback.

Eller for å være mer presis: dette er beint fram en monumental låt i ordets rette betydning, for dette er en komposisjon som garantert får stor betydning også lenge etter at comebackturnéen er ferdig.

«Stort» og «mye» er to ord som har gått igjen hos undertegnede i løpet av de ti gjennomlyttingene jeg har hatt.

Det meste låter veldig stort: bortimot hele låtkatalogen er tilsynelatende pakka inn i en låt. En herlig fest av halvskeive vendinger bygd på grunnmuren vi kjenner så godt. Det er heftig instrumentering. Det er strykere. Det er et og annet arrangementsmessig hint til internasjonale storheter. Det er alt vi liker så godt fra Kaizers: de øst-europeisk/balkan/rom-inspirerte riffene. Signatur-trommingen. Det er, det er... massivt.

Det er mye jeg kunne ha nevnt av lekkert, musikalsk smågodt ut over det som allerede er skrevet. Gitardetaljene to minutter og ni sekunder ut i låta (og flere andre steder). Perfekt plassert perk. Strykerne som løfter låta i intensitet.

Med såpass mye som skjer, kunne det fort også ha blitt veldig rotete. Men det blir det aldri. Kaizers har greid kunststykket å få dette til å høres ut som en hel låt – ikke bare en håpløs samling mer eller mindre tilfeldig sammensatte riff.

At de greier å lande så til de grader på beina med denne låta, er rett og slett intet mindre enn et kunststykke.»