Olaf Erikson Ravndal (1834-1885)

Olaf Erikson Ravndal var som Arne Garborg, en bondegutt. Han måtte ut å gjete, noe som på den tiden ikke var noen lek. Olaf utviklet seg til å bli smart og evnerik. Faktisk så mye, at læreren satte ham til å undervise andre skoleelever.

Ravndal gikk senere i lære hos presten. Han måtte sitte i et kaldt rom, som førte til giktfeber. Olaf fikk ikke skikkelig tilsyn, og ble skadelidende av dette. Han ble pukkelrygget allerede som 18 åring.

Ravndal fikk lærerutdanning, med opphold i Time og Aust-Agder. Olaf endte opp som underviser og kirkesanger i Sokndal, hvor han ble værende til sin død.

Ravndal hadde et studieopphold i Sverige, da spesielt i sløyd. Hjemme i Dalane prøvde han iherdig å gjøre dette til et fag i skolen, men de var ikke klare for slikt.

Olaf Erikson Ravndal var en varm kristen. Han holdt møter, og møtte folk med åpne armer.

Ravndal skrev salmer og sanger. Den mest kjente, fra 1870-årene, var “Mitt pilgrimsliv som gress og som siv hentørres i ørkenens vind”. Olaf hadde smertefulle helseplager, og teksten gir uttrykk av sterke følelser.

Salmen kom ut i Lars Oftedals “Basunrøst og Harpetoner”, men han unnlot å ta med Ravndals navn. Sangen var svært populær i Jæren og Dalane, og Vestlandet generelt. Det ble påstått at den var skrevet av Per Nordsletten og en lærer på Østlandet hevdet at kona hans sto bak sangteksten. Men i ettertid er det ingen tvil at den er skrevet av Olaf Erikson Ravndal, da det ble bekreftet av hans datter, Inga.