Vi mistet tilkoblingen, vennligst vent mens vi forsøker å koble til på ny.
Rogalyd logo

Arne Garborg (født Aadne Eivindsson Garborg 25. januar 1851, død 14. januar 1924) var en jærsk forfatter og intellektuell, som skrev mest på landsmål (nynorsk). Hans diktverk, spesielt Haugtussa, har inspirert mange kunstnere og musikere. Det som ofte forsvinner i glemmeboken, er at Garborg selv var musikkelsker og en dyktig fiolinist.

Haugtussa har inspirert både billedkunstnere, komponister og scenekunstnere. Edvard Grieg tonesatte åtte av diktene fra Haugtussa i en sangsyklus ( sopran og piano) som også har navnet Haugtussa. I nyere tid har komponister/musikkgrupper som Ståle Kleiberg, Ketil Bjørnstad, Kenneth Sivertsen, Jorunn Undheim , Alveland og Bjørge Verbaan skapt serier med Haugtussa-sanger. Andre komponister har tonesatt enkeltdikt fra Haugtussa, som Catharinus Elling og Olav Sande.

Edvard Grieg leste Arne Garborgs Haugtussa i mai 1895, og ble så inspirert at han komponerte tolv sanger i løpet av en måned, og laget ytterligere fire skisser. Han brukte likevel tre år på å fullføre prosjektet, og i løpet av denne tiden kom han fram til hvordan han skulle instrumentere verket (han var en stund inne på tanken om å bruke orkester i stedet for piano), og på å komme fram til verkets form. Grieg ville at verket skulle kunne fremstå som Haugtussa slik hun blir vist av Garborg i boken. Men gjennom et fåtall utvalgte dikt skulle Grieg med sin musikk gi et riktig og utfyllende bilde, - skape en ny helhet. I 1898 valgte han ut de åtte sangene som skulle utgjøre syklusen i opus 67 og ga dem en siste finpuss før trykking. De ble utgitt på landsmål og dansk (oversatt av John Paulsen) i København på forlaget Wilh. Hansen, og på tysk og engelsk hos Peters Verlag i Leipzig.

Den første som fremførte hele syklusen på konsert i Kristiania var Griegs kollega og venn Agathe Backer Grøndahl ved flygelet og sangerinnen Eva Nansen – gift med Fridtjof Nansen. Grieg var ikke til stede selv, for han hadde konsert i Stockholm på samme tid. Der ble også 4 av Haugtussa-sangene framført av den norskfødte, svenske sangerinnen Dagmar Möller og ham selv ved flygelet.

Det hele åpner og avslutter med naturmystikken i «Det Syng» og «Ved Gjetlebekken» . Nest ytterst innen denne rammen finner vi de to melankolske portrettene «Veslemøy» og «Vond Dag». Klimaks blir nådd i de midterste kjærlighetssangene «Møte» og «Elsk», som begge har ei lystig, pastoral vise ved sin side, henholdsvis «Blåbærli» og «Killingdans». Hovedpersonen Veslemøy er ei gjeterjente som har evner som andre ikke har og som derfor ikke finner en plass for sin personlighet i bygdesamfunnet. Det er i naturen hun kan søke svar på sine lengsler og spørsmål. I løpet av tekstens forløp blir Veslemøy forelsket i Jon, og i «Vond Dag» beskrives hennes følelser når hun blir sveket av ham. I den siste sangen «Ved Gjetlebekken», som ofte sammenlignes med den siste sangen i Franz Schuberts Die schöne Müllerin, søker Veslemøy tilflukt i bekkens sang, musikalsk representert ved en rytmisk figur i pianoet, som fra vers til vers endres litt ved at Grieg benytter ulik harmonisering.

Sangene

Sangsyklusen består av følgende enkeltsanger:

«Det Syng»
«Veslemøy»
«Blåbærli»
«Møte»
«Elsk»
«Killingdans»
«Vond Dag»
«Ved Gjetlebekken»

Veslemøy synsk – en griegsk musi-collage over Arne Garborgs Haugtussa er et musikkverk for mezzosopran og klaver av komponisten Olav Anton Thommessen, med tekst av forfatteren Arne Garborg. Verket er stort av omfang, og framføres i to avdelinger à 60 minutter med pause i mellom.

Veslemøy synsk tar utgangspunkt i Edvard Griegs sangsyklus Haugtussa, hvor teksten gjengis i en svært kort og konsentrert form. Den opprinnelige Haugtussa av Garborg har langt større dimensjoner, og sammenlignes ofte med Håvamål eller Dantes inferno. Thommessen bruker det samme musikalske materiale som Grieg, og utvider i tillegg med temaer fra Griegs slåtter, lyriske stykker og kammermusikk, derav undertittelen «musi-collage». Alt dette spinner Thommessen videre på vha sitt eget tonespråk, med bearbeidelser, utvidelser og strykninger. Garborgs opprinnelige tekst på 309 sider er kortet ned til omtrent 30 tekstsider. Hovedpersonen Veslemøy følges også inn i psykosen som utgjør Helheim-sekvensene i diktsyklusen.

Det er i høy grad at Olav Anton Thommessens eget tonespråk preger verket, selv om store deler av tematikken i utgangspunktet er Griegs. Likevel må det sies at strukturen i Arne Garborgs tekst gjør at rytmen i selve musikken også får et mer romantisk preg enn man vanligvis hører i Thommessens musikk.

Uroppførelsen fant sted i St.Petri kirke i Stavanger 13. februar 2008 ved sangeren Guri Egge og pianisten Håkon Austbø. Verket kom ut på plate våren 2011 på selskapet 2L, da med sangeren Marianne Beate Kielland og pianisten Nils Anders Mortensen.

Arne Garborg som musiker: (hentet fra Mari Ask Hellands hjemmeside)

Mange husker ikke Garborg som musiker, men han var svært dyktig som fiolinist. Arne Garborg sa selv dette «Fela hadde lokka meg frå mi fyrste tid. Ikkje stort meir enn ein neve stor sat eg i dansarleikar og bryllaup og klengde meg inntil spelemenn, reint ør, borte frå alt, trollteken av fela.» Men faren ble grepet av pietismen, som bannlyste felespill. Heldigvis klarte Arnes mor å skaffe ham et instrument han kunne øve på, når faren var borte. Vennen Torkell Mauland sa dette «Ein ting gjekk det ord um: Han hadde slik hug til å spela på fela. Han kunde sitja halve dagane attunder husveggjerne og gnura på ei fela, det var ein fjølende med nokre tasasnorer yver til strengjer. Hadde han ikkje strengjer, so bruka han eit trebrett til fela og ein kjepp til boge; det gjorde same gagnet, for tonen tralla han sjølv med munnen.»

Blant annet skal han underholdt trøtte elever med felespill og sang under sine dager som lærer på Riska. Ved lærer skolen fikk Arne Garborg i gang et sanglag som fremførte folketoner, blant annet fra Jæren. Etter farens død, skal Arne ha søkt tilflukt i et låst rom under en periode på tre dager. Felen var hans eneste trøst.

Garborg vedlikeholdt kjærligheten for fiolinen i flere år. Han lærte seg slåtter som «Nøringen», «Siklebekken» og «Førnesbrunen» Han var gode venner med spelemannen Halvor Jørgensen Li fra Bøherad. Dessverre, selv om mange hadde glede av hans fiolinspill, mente Garborg selv at han ikke var flink nok. Det ble så slutt.