Karmøybandet Hooligans.
Startet høsten 1964. Øvingslokalet var Losjen på Tjøsvoll. I begynnelsen kalte de seg for ”Flaming Star”, og besto av følgende:Jostein ”Pelle” Tønnesen, gitar;Terje ”Bambi” Haarr, trommer;Lars Tveit, bass;Einar Vea, gitar ogJan Einar Valhammer, sang.De to førstnevnte, ”Pelle” og ”Bambi”, sluttet forholdsvis tidlig og ble erstattet av:Knut David ”Køddz” Vea på gitar ogArild Wetteland på trommer.
Hva var det med navnet på karøygrupper på sekstitallet? «The Fellows» og «Zero» høres greit ut, mens «Early Birds» gir fløyelsmyke vibrasjoner. Men «Rebells», «Zanies» (ordspill på «insane») og «Hooligans» - Opprørerne, De galne og Pøblene!?
Var dette bekreftelsen på at generasjonen med «Det står en grønnmalt benk i haven» og «Gamle Svarten» definitivt var forbi? Popen og rocken var i opprør, ikke bare musikalsk, men også mot samfunnets normer og regler.
Hooligans fikk sin første spillejobb i forbindelse med tilstelning/skoledans for elevene ved Haugaland videregående skole. Fra 1969 kom Alf Bjarne Jørgensen og Roald Fagerland med og dermed er de framme med dagens besetning, den som alt i alt har lengst fartstid i gruppa.
Det skal ikke påstås at det var vanskelig å holde rytmen i Hooligans, men det har iallfall vært stor utskiftning av «trommiser» i bandet: Arild Wetteland, Roald Fagerland, Karl Magnus «Pirion» Sjøen, Per Ivar Iversen, Roy Henry Hansen, Georg Lie og Jan Audun Johannesen har alle vært innom gruppa i kortere eller lengre perioder.
Forfatteren Torgrim Eggen hevder at livet burde komme med sitt eget soundtrack. Det spørs om ikke et av de mest velkjente lydspor for karmøyungdom som vokste opp på sekstitallet, var stemmen til Jan Einar Valhammer. Ingen kunne bedre enn han omforme energi og følelser til musikk. Hans tolkninger av «One night» har i seg disse gylne, små øyeblikk av evigheten. Det var nesten som han overgikk originalen. For Jan Einar var Elvis stjernen med stor S.
Hooligans hadde enda en dyktig vokalist i Eli Nes Kvinnesland. Ikke bare hadde hun en flott stemme, hun sjarmerte publikum i senk med sin utstråling. Hun har alltid likt å synge og opptre, de største forbildene var Bente Lind og Brenda Lee. Hun ga senere, sammen med tre søsken og en niese, ut CDen «Noriviken», som er bygget rundt onkelen Oluf «Loffen» Svendsen sine dikt og sanger. Hans skildringer av vanlige folk i arbeid kan direktekobles til Elis egen begeistring for den ekte bluesmelodi.
Repertoaret besto først og fremst av coverlåter av bandets favoritter på den tida: Elvis, Beatles, Rolling Stones, Troggs, Kinks osv. Spillejobbene befant seg fra Fitjar i nord til Flekkefjord/Egersund i sør, og innover til Sandeid, Vikedal, Vats og Sauda.
En påske spilte gruppen på Fjordhotellet i Kinsarvik, dermed kunne de kombinere familieliv med spilling og skigåing på Hardangervidda.
Ellers var jobben som oppvarmingsband i Orrehallen for internasjonalt kjente «Savage Rose» fra Danmark noe medlemmene husker godt. Ikke så meget pga. selve spillejobben, men heller pga. overnattingen og serveringen: ett rom på høyst fem kvadratmeter i en privatbolig og to skiver med sukker pr. mann. Heldigvis var de unge og visste at veien til suksess kunne være tornefull.