Ludvig von Moltke (1865-1945)

Moltke var sønn av organist, komponist og musikkpedagog Ludvig Sverre Forwald, som stammet fra dansk adel. Som den førstefødte tok Ludvig Martin etternavnet von Moltke. Musikktilværelsen fristet både ham og broren, Rudolph.

Von Moltke ble beskrevet som en kresen og fin musiker. En stor kunstnersjel hadde funnet bolig i hans lille og runde kropp, som trippet rundt i Stavanger med stokken og sin faste følgesvenn, fiolinen. «Se, der har vi Målken,» sa folk når han kom gående med sin spisse nese, slengkappe og elegante instrumentkasse.

Før farens død i 1889 debuterte Ludvig som fiolinist ved Teateret. Han studerte senere under den berømte fiolinisten og musikkpedagogen Joseph Joachim i Berlin. Moltke utviklet seg til å bli en høyt aktet pedagog i hjembyen. Han trivdes svært godt i Tyskland, og uttalte en gang: «Når jeg ligger nede i Berlin, kan jeg ikke skjønne hvordan jeg kan holde ut i en støl som Stavanger. Men når våren kommer og starene begynner å dra hjem, da må jeg tilbake. Jeg må ut til havet. For havet har alltid noe å fortelle.»

Tross «tittelen» levde von Moltke i fattigslige kår. Hele livet bodde han sammen med sin søster, Anna Forwald, i en liten leilighet i Sigurdsgaten. Hun stelte for broren og støttet ham på enestående vis i tyngre stunder. Humøret hans var likevel ofte på topp. «Exellensen» var kjent for sin sprudlende personlighet og sine finslipte, gjerne sarkastiske replikker. Han og fiolinen var alltid hjertelig velkomne i selskapslivet.

Von Moltke var konsertmester i Stavanger Orkesterforening under første verdenskrig. Han var also medlem av forløperen «Carmenorkesteret». Dette var Stavangers første orkester bestående av fagmusikere, og blant de andre medlemmene fant man Franz Dørr. Der ble Moltkes egne komposisjoner fremført fra tid til annen. Exellensens raffinerte melodier falt imidlertid ikke alltid i publikums smak. Under en konsert som organist Olaf Paulus skulle dirigere, påpekte Paulus at Moltkes komposisjon kanskje var i det alvorligste laget for anledningen. Da kom kommentaren: «Å ja, det er jo ikke akkurat noen 17. mai-sang.» Dette var et stikk mot at Paulus selv hadde komponert melodien til «Rygjafylkes fjell og dype fjorder». Ifølge seg selv hadde Ludvig komponert for alle instrumenter, bortsett fra trommestikker. Moltke bidro også med hjelp i Aleksander Kiellands orkester.

Ludvig ledet i tillegg sitt eget «Moltkes kapell», hvor han skal ha vært temmelig myndig. Blant annet fikk blåserne beskjed om at de ikke trengte å rive ned «Jerikos murer». Under en opptreden kommenterte en av Stavangers kjente konsuler til den kortvokste Moltke: «Det er første gang jeg har hatt anledning til å se opp til deg.» Svaret lød kontant: «Hm – det er sannelig ikke første gang jeg ser ned på deg.»

Under finalen på en orkesterprøve var det tydelig avmerket at en passasje skulle repeteres. Da de andre musikerne gjorde nettopp dette, spilte Moltke bare videre og kom først i mål. «Meg te palle!» utbrøt han da.

Moltke skrev sanger som han selv satte melodi til. «Norsk Flaggsang» var tilegnet maleren Carl Roll Røstvigs datter, fru Else Røstvig Hell (som kalte ham for «onkel Mollik»). «Ved Breiavatnet» var dedikert til musikkpedagog Astrid Svanøe Grude.

Under vinterkrigen i Finland komponerte Moltke en hyllest til de tapre finnene, som han kalte «Finlandia». Han fikk da spørsmålet: «Hvordan kan du skrive om et land du aldri har vært i?» Svaret ble: «Min herre, tror De Dante hadde vært i helvete?» Mange av melodiene hans ga uttrykk for hans kjærlighet til romantikken. I de senere årene bevegde Ludvig seg mer over i religiøse temaer, og noen av disse stykkene ble fremført i Danmark.

Ludvig besøkte også sine adelige slektninger i Danmark. Før selve visitten havnet han uheldigvis ut på festligheter i København, hvor han kom i prat med noen journalister om reisens formål. Dermed kunne slektningene lese om besøket i avisen lenge før de i det hele tatt hadde møtt ham personlig. Lite er kjent om selve familiesammenkomsten, men etter sigende skal den ikke ha vært særlig vellykket. Ludvig fikk imidlertid med seg en verdifull gave hjem: en Steiner-fiolin.

Ludvig von Moltke elsket fiolinen sin. «Klangen er jo veldig, og den klinger som en kanon eller et jordskjelv,» utbrøt han en gang. Selv under musikkundervisningen kunne han bli helt fortapt i sin egen verden og spille i det uendelige. På den annen side skal han ha vært misfornøyd med at fingrene hans var for stubbete til at han dugde til klaverspill.

I sine siste leveår hadde Ludvig stor glede av å spille på Stavangers aldershjem. Han la hele sin sjel i at publikum skulle få en ekte kunstopplevelse. Før søsteren gikk bort, hadde hun sørget for at han fikk plass på «Alders hvile», hvor Ludvig skal ha trivdes godt.

Da han gikk bort i 1945, 80 år gammel, kunne hans exellense Ludvig von Moltke forlate denne verden vel vitende om det uslettelige inntrykket han hadde etterlatt seg. Bladet «Musikk» hadde for øvrig trykket en vakker nekrolog over ham tidligere – men det var ved en feil, hele 20 år i forveien.