Torvald Tu- Kjærleik på Lykteland

«Kjærleik på Lykteland» har blitt beskrevet som et stykke fylt av godt humør, komiske situasjoner, morsomme replikker og fengende viser. Musikken var skrevet av Per Reidarson og fikk stort bifall. Reidarson var fra Grimstad, men hadde en forhistorie i Stavanger. Det har også blitt oppgitt noen steder at Tus senere samboer, Trygve Stangeland, komponerte musikken til stykket.

Stykket ble opprinnelig skrevet under tittelen «Trulovings-gilde». Tu gikk voldsomt ut da han kontaktet Det Norske Teatret, og forlangte at teatersjef Ingjar Haaland skulle lese det selv først, i stedet for konsulent Oskar Braaten. Dette var fordi han mente at sistnevnte ikke hadde sans for humor. Braaten på sin side ga uttrykk for at han sjelden hadde lest noe så morsomt som Tus stykke. Han hadde imidlertid et forslag om å sløyfe en scene hvor to gutter kledde seg i kvinneklær, noe forfatteren selv likte dårlig. Tu mente at menn som kledde seg ut som kvinner var en del av norsk teaterhistorie, og at det ville være et vittig innslag i 1923. Likevel ble scenen til slutt strøket, og tittelen ble endret til «Kjærleik på Lykteland».

«Kjærleik på Lykteland» handler om den 40 år gamle gårdbrukeren Jon Lykteland, som har søkt etter en ektefelle i et blad. Det kommer mange svar, og han velger ut noen herfra. En av de utvalgte dukker opp til avtalt tid, samtidig som en annen ankommer uanmeldt. Dette fører til komplikasjoner. Samtidig går tjenestepiken til Jon, Jenssine Humlevollen, ubetalt og med håp om den store kjærligheten. Hun ser «farene» og legger opp en plan ut fra dette. I tillegg er nabobonden og hans tjenestegutter også ugifte, noe som skaper mer ståhei.

Torvald Tu sa rett ut at han ikke mente «Kjærleik på Lykteland» var noen «litterær dåd», men at hensikten var å skape en frisk, folkelig og humoristisk opplevelse. Dette var til da det verket han hadde brukt mest tid på.

Pressen ga blandede kritikker. Flere mente at «Kjærleik på Lykteland» ikke hadde så gode dramatiske kvaliteter og var i det enkleste laget. Men de satte likevel stor pris på det humoristiske, og fremhevet at Tu hadde et klart talent når det gjaldt folkelige lystspill. Publikum på sin side viste stor begeistring. «Kjærleik på Lykteland» gikk langt utover sin opprinnelige spilleplan og ble spilt 140 ganger på i underkant av et år, noe som kunne regnes som en rekord.

«Kjærleik på Lykteland» ble først satt opp på Det Norske Teatret i Kristiania andre juledag 1923. Regien var ved Agnes Mowinckel. Skuespillerne var Lars Tvinde, Ragnhild Hald, Henny Skjønberg (fra Stavanger) og Nils Hald. Blant gjestene fant man Hulda Garborg. Hun brakte med seg en beklagelse om at hennes ektemann, Arne Garborg, ikke kunne komme. Han ville gjerne ha fått med seg et lystspill fra Jæren, men hadde blitt syk. Garborg gikk bort tre uker senere. Det er også høyst mulig at Tarjei Vesaas befant seg i salen.

«Kjærleik på Lykteland» fikk to parallelle turneer. Den langs kysten og til Trondheim hadde Ingjald Haaland i hovedrollen. Den fra Nord-Norge til Kirkenes hadde Lars Tvinde i hovedrollen. Stykket ble også satt opp i Sverige, på Færøyene og i det norsk-amerikanske miljøet i Chicago.

Torvald Tu var glad for at «Kjærleik på Lykteland» ble tatt med til Rogaland og Stavanger. Men han fryktet at publikummet der var noe mer konservativt og pietistisk enn publikummet i hovedstaden. Derfor ba han om at de ikke var for kraftige i ordbruken på scenen. Dette ble visstnok ikke tatt hensyn til, noe Tu uttrykte sin misnøye med. Uttalelsen ble trykket i Stavangeren under redaksjon av Theodor Dahl. På sin side skapte dette konflikter mellom Det Norske Teatret og jærdikteren. Tu mente at han hadde sagt dette til Dahl i ren fortrolighet, og ikke ment at det skulle på trykk.

Torvald Tu brukte inntektene fra «Kjærleik på Lykteland» til å flytte tilbake til Jæren og etablere Mosberghagen.