Torvald Tu og Trygve Stangeland- Sjå Jæren, Gamle Jæren (Jærsongen)

I motsetning til for eksempel Arne Garborg ville Torvald Tu sette hjemfylket i et mer positivt lys. Han skildrer Jærens vakre naturliv, rike kulturarv og hardtarbeidende mennesker. Jærdialekten kommer til sin fulle rett med uttrykk som fjåg, eng og heider.

Da diktet først ble trykket i Stavanger Aftenblad 12. juli 1924, var melodien oppgitt å være «Det lysnet i skogen». Tre uker senere kunne samme avis meddele at Trygve Johannes Stangeland hadde laget en vakker og enkel melodi til sangen. De trykket det som var ment å være visas vakreste strofer (1, 3, 5 og 7), slik at de som var instrumentkyndige, kunne utfolde seg.

Sangen skulle bli svært populær og kulturhistorisk viktig. Dette var det første musikalske samarbeidet Torvald Tu hadde med sin livspartner Trygve Stangeland. Tonen til de lystige ordene er ærefull, men samtidig folkelig og lett.

«Sjå Jæren, gamle Jæren» er representert i samlingen «Viser og sanger fra Rogaland», som er tilegnet utvandrere fra fylket til USA. Den finnes i begge versjonene som er redigert av Arne Espeland og Thor G. Norås.

Tekst:

Sjå Jæren, gamle Jæren,
han ligg og lyser fjåg.
Med åkrar og med engjer han seg breider.
Sjølv var han alle dagar det beste som me såg,
og han skal ha vår sveitte og vår heider!
Med arbeid me han pryder, så veks han år for år,
og for dei tusen lyder
han blømer vår for vår,
den heimegilde, gode, gamle Jæren.

Me helsar kvar ei hytte, me elskar kvar ein heim,
og elskar kvar ein tuft og kvar ei tuva.
Me sender au ei helsing langt burt til framand svein,
til dei som reiste burt dit draumen ruva.
Til dei som nådde målet,
til dei som inkje rokk!
I ståket, der i skrålet,
me veit det går ein flokk,
som minnest, og som lengtar heim til Jæren.

Sjå havet, breide havet, som blånar langt mot land,
og voggar seg i blide solskinsdagar,
men som i uversrider slår dundrande mot strand,
når stormen over sjumilssletta jagar!
Å kor det hugen tryllar, det store, store hav!
I sær når sola gyllar,
alt med ho sloknar av,
og kvelden legg si skuming over Jæren.

Gud inderleg velsigne oss alle her me bur,
at me kan vera trugne i vårt yrke.
Og må me alltid vita at me på honom trur
og får hjå han vår tålmod og vår styrke.
Og lat så dagen enda, og sol i hav gå ned.
Han alt så vel vil venda
så hjarto hyser fred
i siste skumringskvelden vår på Jæren.