Progressivt rockeband, etablert i Stavanger våren 1967, holdt det gående til ut i 1980-årene. Spesielt kjent fordi veldig mange musikere har vært innom bandet, en opptelling før bandet ble oppløst ved inngangen til 1980-årene, talte over 50 musikere.
Bernard Jenkins
Bandet ble startet av musikere fra Hundvåg og Pedersgata. Navnet Bernad Jenkins ble hentet fra en John Mayall/Eric Clapton-plate.
Besetninger
Den første utgaven av bandet besto av Magnar Fyllingen (sang), Jostein Bellest Østbø (bass), Tor Egil "Knallen" Jensen (gitar), Tor Brakstad (trommer), Viggo Olsen (trommer), Kurt Magne Hagen (orgel) og Olaf Nordberg (gitar).
Rundt 1970/71 skiftet besetningen. Per Vervik (den gang 13/14 år gammel) overtok trommestikkene. Blåserne kom inn i bandet.
Andre: [Helge Henriksen] (fløyte/Sax/vokal), Arne Kolstad Trombone, Bjørn Inge "Kissa" Kristensen (vokal, rundt 1973) Preben Brun Henriksen Trompet, Bjørn Rabben fra Sola på trommer rundt 1975. Bernt Arild Haarr-Olsen (Bass), Frode "Froddi" Rønli vokal.
Øvingslokaler
I starten øvde Bernad Jenkins på en bondegård på Hundvåg, på ei tomt over restene av Mariakirken fra Middelalderen. Mora til Bellest serverte dem nysteikte vafler på lørdagene.Bandet hadde senere øvinglokale på Soma like utenfor Sandnes.
Sjanger - typisk for bandet
De første årene spilte bandet musikk i grenselandet mellom pop og blues. Blant låtene på repertoaret var Dylan-låten "If You Gotta Go, Go Now" i Mannfred Mann-arrangement, "Black Magic Woman og en del stoff av Eric Clapton.
Da bandet skiftet besetning i 1970/71 og blant annet fikk inn blåsere, begynte de å spille materiale av bandet Chicago. I denne perioden spilte de låtene fra alle de fem første albumene til Chicago. De kopierte den kompliserte musikken ned til minste detalj. Da Chicago kom til Norge for å holde konsert, var musikerne i Bernad Jenkins selvsagt på plass. Men bandet ble avslørt: De kompliserte partiene fra plateversjonene ble kuttet ut på konserten. Etter å ha skrevet en lynende sint artikkel til VG om saken, løsnet Bernard Jenkins sitt musikalske bånd til Chicago. I 1974/75 beveget de seg i retning av en jazzpoppet stil, og spilte blant annet musikk av Steely Dan.
Bernad Jenkins skrev få sanger selv, men brukte mye energi på å perfeksjonere andre sitt materiale.Bandet spilte aldri inn plate, men framsto som et tøft liveband, ikke minst på grunn av blåserne.
Blåseperioden varte fram til 1977, da overtok en strammere besetning og de spilte låter av Little Feat, Jim Croce, Dan Fogelberg og The Police.
Gjennombrudd/høydepunkter
Bernad Jenkins var et band som levde ut rock'n'roll-livet. Som mange andre band som ble etablert mot slutten av 1960-årene, så framsto Bernad Jenkins som et progressivt rockeband. De foraktet dansebandene, og likte selv ikke å spille til dans. Spillestedene deres var skoler og klubber, blant annet gymnaset på Bryne,Treffen på Sola, andreetasjen på samfunnshuset på Buøy og Møljerock. De spilte også på Korvetten i 1970-årene. De hadde også ansvar for 17. mai-underholdningen i [Kuppelhallen] noen år. Bandet hadde også mange jobber i Haugesund og på Karmøy.
I 1973 var Bernad Jenkins med på den første direktesendte "Flimra-sendingen" utenfor Oslo. Det var Terje Mosnes (i dag kulturjournalist i Dagbladet) som hadde sjekket ut bandet. Staccato fra Stavanger var også med, og opptakene ble gjort i Grotten fritidsklubb. Bernad Jenkins presenterte to sanger av Kristoffer Foldøy på nynorsk; "Kaktus i glaset" og "Vegen kallar". Nynorsk var progressive greier på denne tida.
Én gang fikk gruppa ideen om å legge opp to ulike repertoar, ikke minst på grunn av å få inn litt mer penger i kassa. De la opp til et progressivt og et dansebandpreget repertoar. De investerte til og med i "banduniform", som besto av snekkerbukser med hvite t-skjorter til. Etter to jobber på Sola Strand Hotell fikk de nok, og dyrket sitt egentlige image.
Bernad Jenkins hadde på det meste opp mot 50 spilledager i året. Innimellom hadde de tidagers engasjementer på Korvetten.
Kuriosa
Krokodillen på Nytorget var Bernad Jenkins faste møteplass.
Bernad Jenkins hadde egen bandbuss. På begynnelsen av 1970-tallet hadde de en gammel Hanomag varebil malt i psykedeliske farger. Seinere overtok de en gammel Haga-buss, 1953-modell.